Camp 18 etc: Dagen begynte med skikkelig frokost med egg, kjøtt og melk rett fra kua. Den satt, men kom godt med, for vi matte gå en mil ned til Lagunen. Heldig vis tok hesten til våre verter en del av lasten. Klokken 13 kom faktisk båten.

Med våre ganske alternative spansk kunnskaper var det en aldri så liten lettelse. Så satt vi fire timer på båten til vi kom frem hit til Tortel. Men det en turen på en måte slutt. Her er første dusj (laaaang og varm) og seng (myyyyke og god). Det er ingen mobildekning, men viktigere er at de fikk veiforbindelse for noen år siden.

I morgen (søndag) skal det kommene mann ned fra Coihaique, og hente oss med minibuss. Det blir en lang tur tilbake mot nærmeste flyplass på rundt 10-12 timer. Vi blir en dag i Coihaique før vi flyr til Santiago. Der blir det også en overnatting før vi lander i Norge onsdag 2. desember.

Det har vært en aldeles fantastisk tur, både visuelt, opplevelses- og utfordingsmessig, gruppa har vært strålende og vi er alle veldig fornøyde. Med dette takker vi for oss. For de som har fulgt med regner vi med å kjøre turen igjen neste år, så det er bare å ta kontakt og melde seg på om du vil oppleve et skikkelig eventyr!

Hilsen Bengt, Thorleif og Børge

Camp 17: Nok en helt utrolig da. Vi er jo ikke glade i å gå 2 ganger (the never go twice generation), så vi salet på rundt 40 kilo og stavret nedover. Det var en nydelig tur, og ikke nok med det fikk vi besøk av en kondor som lå å fløt over oss. Av og til bare 10 meter over oss. Det sier vel litt om oppakkingen og vinglingen at en så sjy åtselsfugl kommer så nær…

Etter en 7-8 km kom vi ned til en liten gård. Det lever et ekte nybygger ektepar med noen kuer og det landet kan by på. Det var et fantastisk møte. Vi ble budt inn og fikk en rørende, sterk mottagelse.

Etterpå bar det i arbeid. Vi hugget ved, samlet inn kyrne og hentet vann. Skikkelig jobbet for føden. Det ble en forbrødrende kveld. Selv om vi skammet oss over ikke å kunne mer spansk. Men vi fikk oversatt en del via satellitt telefonen. Og selv hadde de VHF som de kontaktet Tortel med. Nå tror vi at vi blir tatt ned elven i husets båt i morgen og plukket opp av en annen båt om en dag eller to. Vi får se. Dette er både spennende, vakkert og herlig.

Camp 16, Bengt rapporterer: dette var en stor, stor dag. Den begynte med at vi prøvde å hoppe av breen. Det ble mye baksing, opp og ned, og kjemping i temmelig uregjerlig is. Men kl 1130 gikk vi over på morenen.

Da var det bare å pakke om fra pulk til sekk, og så begynte bæringen. Vi gikk langsmed morenen helt ned til vi kom på ordentlig land. Det var en utrolig god følelse, og med det var først målet nådd. Nå begynner vi på et nytt eventyr. Vi skal komme oss nedover til lagunen og så videre.

Men først nøt vi bare å være over. Vi tente bål, og det var bare helt herlig med lukten av bål, lyng og jord. The Horse Camp var det første svake tegn etter menesker siden vi dro. En stor dag.

Camp 15, Thorleif rapporter: Det ble nok en fantastisk dag. Men heldigvis ikke fult så varm som i går. For vi har jobbet hardt.

Det ble 4,5 km i luftlinje i et utrolig oppsprukket landskap. Vi måtte ut på 2 lange rekognoserings turer for å finne nogen lunde farbare veier. Og lett er det ikke, med pulk, i tau og bratt opp og ned. Hodet og ferdighetene ble satt på en skikkelig prøve. Men moro var det. Vi har kost oss glugg ihjæl.

Nå er vi ved en av morene og regner med at dette er siste natt på breen. Målet er å komme ned til det som kalles Horse Camp, muligens via moreryggen. Klarer vi det er vi meget godt fornøyd. Så da er det over til å bære på ryggen igjen.

Camp 14: For en dag vi har hatt! Skyfri himmel, bakende sol, strålende føre og et landskap som gjør det hele uvirkelig. Ikke bare er fjellene her dramatisk vakre, de er også påkledt is og snø. Vær og vind her ned plastrer de loddrette fjellsidene med is så det ser helt uvirkelig ut. Hvordan kan det sitte fast? Vi føler vi går i et slags japansk tegneseriehefte. Fantasien vår kan liksom ikke helt fatte at det er virkelighet.

Vi dalte ned rundt 1000 høydemeter i dag og gjorde 23 kilometer. Det var meget bra og bare takket være de fantastiske forholdene. I begynnelsen gikk de lett, men så kom vi inn på toppen av Stephen breen og det ble fort mye sprekker. Vi måtte over i tau og sirklet oss videre. Det ble etter hvert riktig friskt.

Ellers har solen virkelig satt sine spor. Stålingen er voldsom og det bærer ansikter etc preg av. Vi gikk i undertrøya det meste av dagen. Det var nydelig, men unntak av for Bengt. Brynje netting trøya hans var jo ikke tett. Det er genialt for nesten alt utenom direkte sterk sol. Legger ved et bilde…

Nå ligger vi i et enormt sprekke område, og ser utover og nedover breen. Det bratner til og ser vilt ut. Men vi ser også morener og flere muligheter for å komme av. Uansett blir det spennende dager.

Camp 13, Bengt rapporterer: Etter 3 dager i ventemodus var vi overmodne for at dette skulle bli Dagen. Vi var tidlig på’n og tittet ut ved fem tiden. Da var det kuling, snø, og null sikt..

Klokken seks prøvde vi igjen, men samme nedslående resultat.

Men, klokken syv så vi fjellet. Da ble det fart i sakene. Vi feide gjennom morgen ritualene og veltet ut. – Til total white-out. Men vi fortsatte som ikke noe var skjedd og pakket klare pulkene. Så gikk vi der å vasset, da. Ruslet litt oppover og tilbake. Her gjaldt det å psyke ut naturen.

OG klokken 12 lysnet det. Vi hev oss av gårde. Det var tungt, bratt og høyt, og før vi nådde toppen (passet med navn Paso Colonia) så vi igjen ingenting. Men vi var veldig gla’. Det var som en kjempeseire.

Bonusen kom på veien ned på den andre siden. Da stilnet først vinden, så oppløste tåka seg og til slutt brød skyene opp. Og for n’te gang ble vi fullstendig bergtatt av fjellene. Ord kan ikke beskreive verken følelsen eller synet av disse toppene. Igjen ble yteevnen på minnekortene våre presset til det maksimale. Det er bare ikke mulig å stoppe å ta bilder.

Vi campet i stille nydelig vær, men noen kuldegrader og en spektakulær solnedgang og som ’Happy Campers’!

Vi har fått over noen flere bilder fra herrenes lek i snøen. – Dette er virkelig ut som lykkeland for unger. Ikke rart Thorleif ser så fornøyd ut vel inne i teltet igjen…

Camp 10/12, Thorleif melder: Tja, her er vi fremdeles. Mindre vind, men full white-out og snø, så det er fremdeles ingen sjans til å komme over passet.

Men i dag har vi fått bra med mosjon. Det er snødd ca 2 meter og det var bare litt av teltet som stakk opp. Midt på dagen var det bare å komme seg ut og begynne å spa. Det tok oss nærmere 4 timer å grave opp alt og flytte det 10 meter.

Nå er vi igjen tilbake i hvileposisjon. Her inne er det blitt dobbelt så stor plass, ute snør det lett, og vi tar det med ro, hygger oss og venter spent på hva morgendagen skal by på.

Camp 10/11: Da ble vi virkelig truffet hardt. Dette utviklet seg til en vanvittig storm. Vi måtte ut og sikre teltet med klatretau. Tjoret det ned som best vi kunne.

Det hjelp. Som en sikkerhet har vi dobbelt sett med telt stenger i alle kanalene. Det var vi glade for, for vi har ingen tro på at teltet hadde klart seg uten.

Heldig vir løyet vinden noe, så nå kan vi slappe av med musikk, lydbøker og kort mens det laver ned ute. Det er ting som tyder på at vi kan få et værvindu søndag, men helt sikre kan vi jo ikke være, så vi er over på halve rasjoner. Det er helt greit nå når vi ligger i ro.

Camp 10, Bengt melder: Dagen hadde sine sider. Det slitsomme var at løssnøen rakk oss til over kneet. Det positive var et det er blitt kaldere. (Faktisk flere minusgrader noe som gjør teltlivet ganske mye enklere.)
Vi gikk 8 kilometer i full white-out. I og for seg greit akkurat nå, men ikke om vi skal over passet. På ettermiddagen fikk vi et lysere gløtt og kunne se opp mot passet. For å komme over må vi ha både god sikt og bra vær.
Så nå ligger vi i ventemodus og nyter teltlivets gleder. Særlig Thorleif er lykkelig ved tanke på at det kan ta helt til søndag før været slår om…
Vi dobbeltsjekker matrasjoner, avstander, dager igjen og fuel beholdning. Vi har for 10 dager. Vi mener vi klarer å komme over passet og ut av breen på 5 gode dager, så det ser bra ut. Så langt, i alle fall.

Camp 9: En dag vi er fornøyd med. Det ble 16 kilometer. Men det på tross av at vi gikk hele dage i tjukk white-out, det var tungt føre og blåste friskt fra nord-vest. Vinden bare økte på og utpå ettermiddagen og det ble fort kuling av det.
Til slutt var det bare et hvitt kaos, og vi slo leir en time før planen.
Føret i dag har vært av det slettere. Godt gammeldags kladdeføre. Men vi er blitt non kløppere til å finne nye metoder til å overvinne kladdene. I dag har vi hatt store fremskritt med bruk av solkrem og pølsesnabber. – Humøret blir ikke dårligere av slike innovative fremskritt for menneskeheten.
Ellers var rutinen i dag at de to første gikk i tau, men sistemann hadde fri og kunne rusle rundt i sin egen verden. I dag var det Thorleif som gikk først, og han gikk snorrett i tåka! For oss to andre ble tanntelling gamet. Til slutt ble tungene enige om 16 under og 16 over.
Det er ca 12 km til vi skal over et ganske krevende pass. Til det ønsker vi oss bedre vær, skjønt, på utsiden er det ragnarokk, så det virker som uværet bare fortserker seg.

Camp 8, og Thorleif melder: det falt 50 cm snø sist natt. Dermed var det ikke særlig forhåpninger om store fremdriften. Men det ble 16,5 km og det var de veldig fornøyde med. Dagen var veldig varm, og snøen satte seg temmelig bra, så det ble ikke noe blodslit. Vi gikk til og med noen timer uten jakke!
Men så kom det som måtte komme. Først ble det white-out, og rett etterpå kom en skikkelig snøstorm. Dermed ble det 3 våte herrer som krabbet i teltet ved åttetiden etter 9 timers arbeid. Det er faktisk blitt ganske mye tørking. Det gjøres på morgenen, og gjør to ting. For det første tar morgenstellet lengre tid enn antatt, og så bruker vi mer fuel enn vanlig. Litt ekstra har vi jo med, men vi ligger akkurat på kvota. Så det gjør ikke noe om vi får litt enklere værmessig sett. Alt ellers, humør, fremdrift og opplevelse er vi alle veldig fornøyde med.

Camp 7: En veldig begivenhetsfull dag. Men endelig er vi oppe på platået på 1200 meter og forholdene er slette og fine. Tror vi har passert de siste sprekkene i dag.
Dagen begynte i øsregn og oss i regn poncho. Så kom white out i tillegg og vi måtte binde oss inn i tau mens vi navigerte etter satellitt bilder vi har med. Holdt på å gå rett i en sprekk, så det var all grunn til å våre på vakt.
Så plutselig lettet alt og solen kom frem. Det skjedde så fort, og det ga et aldeles mystisk og fantastisk lys. Rundt oss kom og gikk enorme topper på alle kanter, så stemningen var elektrisk. Har aldri sett slike blåtoner noen gang.
Vi er nå over St Rafael breen og spiser kilometer og alt begynner virkelig å sitte. Alle klarer seg veldig bra og takler både kjøret og væromslagene. Og det trengs. For på slutten av dagen tette det plutselig til igjen og vi avsluttet dagen blant digre våre snøfiller.
Bengt hilser til konemor og barn, Thorleif til alle i butikken og jeg til Max og Eve-Liv.

Camp 6: Hvilken dag! Dette har vært en dag av de sjeldne. Solen har kommet og gått blant tunge skyer og skapt en lys show vi aldri har sett maken til. Blå himmel, svarte skyer, blå brefall, hvit snø og ville topper som kom og gikk. Det var helt utrolig. – Godt og varmt var det også. Vi har gått flere timer i bare trøya og fått farge!
Distansen ble bare 4 km, men det var fordi det dukket opp 2 ganske krevende brefall. Masse sprekker, de fleste fylt med snø, gjorde at vi måtte være forsiktige. Et par steder måtte vi til g med sette isskruer med maks sikring.
Men det gikk fint, og nå ligger vi oppe på flat og fin bre. Stegjernene har vi tatt sjansen på å pakke ned og vi gleder oss til i morgen.

Camp 5 og Bengt melder: Dagen har vært veldig bra. Vi la ut fra camp i tørt og fint vær på stegjern og isøks. Fin is og rimelig grei fremdrift. Vel opp ved snøkanten la vi igjen alt vi dro på og returnerte (som alltid) for å hente siste runde.
Så begynte herligheten. Det var på med sele, ski og pulk! Etter mange dager som ville gangere var det en helt fantastisk følelse. Både is og snø virker rinelig bra, så vi jar god tro på at det skal bli ok med kilomtere fremover. – I dag flyttet vi oss 6,5 km. Det høres ikke voldsomt ut, men er mer enn alle de andre dagene til sammen.
Landskapet og turen er for øvrig helt utrolig. Har aldri dett noe tilsvarende. Kontrastene er store og dramatiske, det er som et eventyr. Været er mer kjent. Og med stor tyngde kan jeg si et det er trøndervær. I alle fall så langt.
Ellers er alt vel med alle. Ja, det vil si, jeg har fått en liten forbrenning på foten etter søling med kokende vann. Men det gror vel.
I og med at vi er nå fri av daler og fjell er sattelitt signalene bedre og vi sender med en haug nye og gamle bilder.

Camp 4: Igjen en lang dag, men på alle måter bedre. Ikke bare har været vært fint med tørking av alt vått utstyr, men vi har ikke gått inn i noen blind veier! Faktisk hadde vi en grensespengende flott rute langs en kolle. Plutselig hadde vi skogen, hele fjorden og den rullende breen under oss. Det gjorde hele dagen.
Senere gikk vi ut på breen for å navigere rundt noen klipper. Det var godt å gå is og snø under beina. Og vi begynner å glede oss til å komme på ski. Uansett ser det ut til at vi er ferdig med blindveier i det ville klippelandskapet.
Campen i dag ligger nydelig til. At den ligger på isen gjør alt bare enda bedre.

Camp 3: Vi fikk lagt 1 kilometer bak oss på totalt 9 timers arbeid! Det sier det meste om dagen. For selv om vi har lagt regnskogen bak oss, ser skogen og krattet så tett at der er nesten umulig å fine en bra vei fremover.
Til tider må vi også binde oss inn ved spennende passeringer av hyller, og en gang ble vi presset ut på selve isen for å komme videre. Ordet spennende er ikke særlig dekkende.
Men på den andre bære runden fant vi en bedre vei og sparte godt med tid på det. Derfor ble det en noe kortere dag. Alt i alt, ikke veldig imponerende fremdrift, men kjempe jobbing av laget og alt med et kjempe humør. Vi er fornød, for det går fremover og vi kommer hele tiden nærmere platået!
Dessverre ingen bilder i dag heller. Det er veldig bratte fjell rundt oss og alt for dårlige forhold for å sende over annet enn korte beskjeder.

Camp 2: Dette ble en har dag på tur. Vi har arbeidet oss ca 800 høyde meter opp brefallet. Det ble 11 timers bæring, 12 km framdrift, mye sikring og et vær som gjenspeiler regnskogen vi akkurat har forlatt.
Men selv om vi ikke kom så langt som vi hadde tenkt oss, fant vi en bra teltplass og er fornøyde. Men det vil nok gå enda et par dager før vi er oppe på selve breplatået.

Alt har gått 100% etter planen. Alle tillatelser var tillatelser som virket! Og vi har nå verden nydeligste camp i en fantastisk frodig jungel.
Dagen i dag har vi benyttet til å bære 30 kilo utstyr opp til brekanten. Det var en av de vakreste fotturene jeg noen gang har hatt. Variert jungel og planter og busker høyere enn oss. Vi fant også en mild rabarbra plante.
Det var utrolig å komme ut av den frodigste skog og rett på en rullende, dramatisk bre. Turen er virkelig full av unike høydepunkter allerede. I morgen er målet å få snø og is under beina igjen.

Endelig er vi på vei. Søndag ettermiddag stevnet fergen ut fra Puerto Montt og sydover. Dette er en rute som normalt tar deg helt ned til Puerto Natales, men vi skal av i nærheten av St Raphael. Der blir vi satt i land i en gummibåt for å komme i riktig posisjon for vår tur over isen. I dette området er det veldig tynt med veier og infrastruktur. Så båten er eneste mulighet, og i og med at denne går i rute har vi bare en sjans.
Vi har allerede vært en tur på broen for å prate med kapteinen. Vi er helt avhengig at vi alle er totalt samstemte på koordinatene hvor vi skal i land for ha en sjans til å komme oss opp på isen.
Det unnagjort, var det bare å lene seg tilbake, slappe av og nyte ’cruset’. Landskapet er i starten til forveksling likt det hjemme i Norge, så for oss var det mer interessant å følge med på snøgrensen ligger. Det e veldig oppmuntrende at den stadig kryper nedover. Nå er den på bare 2-300 meter!

All sinse Thomas and I had our grand crossing of the Patagonia Glaciers have had numerous enquiries from people wanting to join me to experience what I consider one of the most incredible trips anywhere.
But the Patagonian glaciers are no ‘walk in the park, and you do not bring people up there on random. So this yea I am out to scout for a possible trip earmarked those who to join my team to get a real challenge and a stunning encounter with nature.
With we are Bengt Rotmo, a very accomplice explorer in his own right and experienced guide, plus Thorleif Nøkleby who is a real adventure seeking fanatic. Together we will cross the Northern Glacier in something like 18 days.
Now we are in Puerto Montt and enjoying Chile very much. Not only does this country work very well, it is heaven for you taste bud as well. I, as a diver, am a fish fanatic, and in that respect you can hardly find a better place than just here. The Fish marked restaurants of Puerto Montt is for me what I guess ‘Toys R us for kids.
With lots of help from friends in Santiago and Jan Svoren here, preparations have gone very smooth. It has been very lots of detailed work, packing, food mixing and visits to the officials. But now all seems good. We are in great shape and can’t wait to get started this weekend.

Da er vi kommet frem til Nordpolen. Den siste dagen hadde vi bare 10 km å gå, men det var nok, for det var en meget sur og kald dag. 10m/sek gjorde sitt til at alle var på tå hev. Men de to deltakerne klarte seg meget bra. Vi har det veldig moro og de fortsetter å imponere.
Verre er det for kamera gutta. De er ikke bare i dårlig form, men sliter. Måtte ta pulkene deres for at vi skulle komme noen vei i det hele tatt. Men det virker som om de får mye bra fim.
Og i morgen kommer vi til å bruke dagen på å filme litt ekstra og passe på at de kommer tilbake med et resultat som er Nordpolen verdig og gir konkurransen en rå visuelt avslutning.

Jeg må si de to deltakerne Wong og Fong er strålende. De klarer seg utrolig bra og har en strålende innstilling.
Vi brukte den første dagen til trening og øvelser på Barneo basen. Så fløy vi ut til ca 30km fra Nordpolen.
Der var det 12m/sek, tøff is og Ganske mye drift. Så det ble ikke noe ferie. Men vi håper å være fremme på Polpunktet I morgen.
Vi har med 2 kameramenn også. De jobber i alle fall som helter. For dette skal bli 5 halvtimes programmer på Kinesisk Travel Channel med et publikum på 30 millioner… Så her er det fult kjør.

Da er vi i gang igjen. Denne ganger er det noe så unikt som en kinesisk gruppe. Det er et Tv selskap som produserer enorme reality serier i Kina. Da har hatt en kjempe konkurranse med noe slik som 36000 påmeldte. Det går på å klare seg i naturen, og siste avgjørende del blir å nå Nordpolen.
Det blir noe helt nytt for meg, og er veldig spennende.

Denne turen slutter ikke å overraske. Vi hadde en meget god natt på Nordpolen. Tok en lang og rolig frokost, og rakk bare så vidt å pakke ned campen før det Russiske helikopteret landet kl 10:00.
Det feide tilbake til Barneo basen hvor flyet til Svalbard tok av rett etterpå, klokken 11:00 med oss alle sammen. Det vil si, Tom ble igjen. Han skal trene litt mer før sin egen fulle Nordpol ekspedisjon neste år. Derfor skal han hjelpe med på den neste turen om noen dager.
Så vi andre er tilbake I Longyearbyen. Alt av utstyr er hengt opp til tørk, sjekket og ordnet, og den herlige første dusjen er bak oss. Foran oss star nå en stor avslutningsmiddag på Huset og byens beste restaurant. Perfekt – det også.

Klokken 13:00 sto vi på selve Nordpolen. Det tok litt under 3 timer i dag. Men var ikke bare parademarsj.
Vi drev godt i natt også. Men nå drev vi hele 40 lengdegrader mot vest, fra 132° til 90°. Dermed fikk vi motvind og det ble en kald innspurt.
Men med gode ansiktsmasker gikk det veldig bra. Vi fikk igjen masse morsom is. Og måtte jobbe.
Men vel fremme har vi campet ved et fenomenalt, blågrønn skrugard. Og igjen har vi hatt en av super middagene Gunnar har tatt med oss fra Terje Næss. Vi feiret Polen med blåskjellsuppe med kveite og lammagryte med eple og rosmarin som hovedrett. Vi finner ikke superlativer nok for den kulinariske opplevelsen vi hadde.
Dette har vært en aldeles fantastisk tur. Mye vind, men vi har hatt utrolige forhold, en sjeldent voldsom drift og aldeles fantastisk is. Nå skal vi nyte en velfortjent natt i verdens flotteste opplevelse.

Dette ble en utrolig flott dag. Vi fikk strålende sol og fantastiske forhold fra morgenen. Det var noe vind fra siden, og driften er fremdeles sterk, opp mot 600 meter pr time.
Men det var isforholdene som vant i dag. Vi hadde ingen råker, men gikk i en skupturpark av de mest fantasifulle og overveldende isformasjoner. Vi tok det rolig og bare koste oss. Det ble tatt tonnevis av bilder. Det er nesten ikke mulig å has det bedre en dette.
Nå ligger vi i teltet. Vi driver mot nordvest, så det vil bli interessant å se hvor langt unna Polpunktet vi er når vi våkner.
Vi var bare 10km unna da vi campet, så vi er temmelig sikre på at vi står på Nordpolen i morgen!

Max er inni dette her

Vi opplever helt spesielle forhold på denne turen. Driften er fremdeles enorm. I natt drev vi hele 9km! Det bærer ikke rett mot Polen, men vi klager ikke. Det er en betydelig side drift også, så vi har drevet ca 10° vestover.

Men med det trøkket vi har er det etter bare to dager kun 40 km igjen. – Nå vet jeg jo av mye smertelig erfaring at man aldri er fremme i Polahavet før man står 100% på Polpunktet. Men vi har alt begynt å snakke om å gå videre. – Vi får se.
Dagen var igjen kald, men med fine skiforhold. Det var mye ’morsom’ is og vi måtte jobbe for å komme over 4 råker. I den ene holdt det på å gå galt med Tom, men han klarte seg med bare et ben ned i vannet. – Han var til og med så kjapt oppe at vi ikke trengte å stoppe for å skifte.
Nå ligger vi i teltet og venter på gurmet måltid! Gunnar har fått med seg noen super måltider fra den celebre chef’en Terje Næss. For i kveld har han lagt opp til skalldyrsuppe med kongkrabbe, og til middag venter kalvefrikasé!
Om noen skulle være i tvil, så kan vi men hånden på hjertet si at vi har det veldig bra alle sammen.

Vår første virkelige dag på isen ble en temmelig kald dåp for gjengen. Delvis skyet, ned mot -30°C og vind på 10m/sec ga flere skikkelig kalde øyeblikk. Men stor sett gikk det veldig bra, og gutta gjorde en fantastisk dag.
Vi la 28km bak oss. Og det må være rekord for polare jomfruer. – Nå skal det innrømmes at vi fikk litt hjelp av isen. Vinden gir en utrolig drift i isen. Sist natt drev vi 8 km! Det går i ca 7-800 meter ti timen. Heldigvis MOT Nordpolen.
Men drift eller ikke, vi går på smørefri ski. I de vindpolerte snøen er det perfekt. Vi har topp feste og til og med gli! Det kan jeg si at ikke mange her oppe har. Alle går på brede feller og ski. Det gir fantastisk feste med null gli. Vi er meget fornøyde med dagen og gleder oss til i morgen.

For en flying start. Flyet tok av 16:05 fra Longyerbyen og 18:30 landet vi på isflaket som Barneo basen driver rundt med. Forholdene var gode, og bare 1 ½ time senere var vei på vei ut i helikopter.
Det ble en relativt lang flytur. Det blåste opp og vi måtte fly rundt 150km for å komme i en god posisjon. Med det menes at hadde vi hatt motvind ville vi kanskje ikke klart å komme oss fort nok til Polpunktet. Fordi isen sprekker opp og driver bakover.

Vel fremme slo vi camp direkte. Det er ca 7-8 m/sek, -30°C og isen skrues ganske mye. Vi driver godt, men har det topp i våre 2 telt. I det norske teltet ligger Max, Torleif og Gunnar, men Tom, David og jeg er i det andre. I morgen blir det en rolig dag for å komme inn i rytmer og lære seg triksene om hvordan man ferdes sikkert og bra i drivisen.

Siden sist har Salvatore og Stephen hatt en siste fest her opp, men er nå hjemme igjen etter et veldig vellykket ut og e enorm opplevelse. Deres reise til Nordpolen kunne ikke vært bedre og det var 2 meget fornøyde herrer som dro hjem. Ikke noe gjør meg mer fornøyd. Det er slik som gjør dette virkelig verd det.
I mellomtiden har mitt nye team samlet seg her i Longyearbyen. Sammen skal vi utfordre den siste breddegraden opp mot Nordpolen. Det blir et ca 110km eventyr som kommer til å leve med oss for resten av livet.
Blant deltagerne er min sønn Max som helt tilfeldig ble 21 år i går. Vi fikk lagt inn en liten feiring, selv om det meste av dagen gikk med til å sjekke, teste, pakke og forberede ekspedisjonen.
Flyet er satt opp klokken 16:00 i dag. Alt er klart. Vi er meget godt forberedte og været ser lovende ut for take off. Vi er i gang!

Det ser ikke ut til at det er noen ende på høydepunktene på denne turen. Tro det eller ei. Men i dag ble et par fra Arizona fløyet opp til Nordpolen hvor vi hadde hatt nok en stålende natt.
De ble (visstnok) det første paret som har giftet seg på selve Nordpolen, og det var ingenting som skule hindre Stephen og meg å ta del i det. Derfor var vi ikke tilbake på Barneo før kl 15:00. Da var Salvatore alt tilbake i Longyearbyen for sin først dusj i og med at han kom med det første flyet.
Vi blir her og får med oss noen timer av bryllupsfesten før vi flyr mot Svalbard rundt klokken 20:00.

Etter at vi i går hadde et stort kobbel av selebre polfarere, ligger Stephen og jeg nå alene på Nordpolen. Salvatore skule også vært her, men han falt ned fra et iskoss og strakk en muskel.
Dermed ble han med helikopteret ut tidligere i dag. Dermed er han på Barneo. Og vi er her. Vi kan ikke klage. Dagen har vært helt fantastisk, og vi har hatt en maget avslappet og opplevelesesrik dag. Isen er nydelig her i år, og vi har lekt oss som barn, tatt masse bilder og virkelig tatt vare på en dag vi vet blir unik i livet.
I morgen blir vi hentet ut til Barneo. Det er satt opp 2 fly til Longyearbyen, og vi er satt opp på det siste. Vi er så langt veldig fornøyd med turen og gutta er i skyene.

Vi nådde faktisk Norpolen allerede i går. Temmelig rett etter at vi skrev den forrige bloggen tok helikopteret av. Forholdene var meget bra, så vi gikk rett på ski.
Klokken 2245 var vi på Polen. Faktisk gikk vi 20 meter for langt? Det var en veldig god følelse for alle. Det var meget gode isforhold, med ca 2 meter is, men det var -33-35°C og en lei vind rett i mot. Så turen inn mot selve punktet var tøff.
Det var godt å komme i teltet. I løpet av natten drev vi ca 3-400 vekk fra Polpunktet. Men dagen skulle bare brukes til hugge, bilder og nyte disse fantastiske omgivelsene.
Et par andre polfarere har også nådd frem nå, så det ble hyggelig besøk i hverandres telt. Det må sies å ha vært e virkelig super dag.
Nå er planen å vente på helikopteret for så å tilbringe en natt på forskninsstasjonen Barneo før vi returnerer til Longyearbyen. Alle sende hilsener til familie og venner.

Med styggvær på vei inn over Svalbard var det en lettelse at flyet vårt tok av som planlagt kl 1100 norsk tid. Med meg på denne første turen til nordpolen har jeg Salvatore Leonardi og Stephen Sherry, og det ble en nydelig tur nordover.
Klokken 1530 var vi på basen Barneo i strålende sol, vindstille og -30°C. Helt perfekte forhold med andre ord. Og allerede om en time tar helikopteret oss helt opp til 10 km fra selve Nordpolen. De neste dagene skal vi gå på ski og oppleve et av verdens mest unike steder.

Alt pakket og klart. Flyet til Longyear går i morgen tidlig 0955. Krysser fingrene for god is og bra vær. Mer følger…

Nå er vi i hus igjen og ligger på Sydpolen etter å ha gått i ni og en halv time. Det er en mer vanlig dag, men vi har gjorde unna de resterende 26 km. En nydelig dag med bra vær, gått og tuslet med musikk på øret – og hatt det fint. Det tror jeg alle sammen har hatt.

Vi var jo på Sydpolen sammen med Prins Albert for en ukes tid siden, så det var kanskje ikke den samme storslagne følelsen å komme inn her for andre gang. Men denne turen har vært fantastisk flott – spesielt for disse to ungdommene. De har stått på og klart seg utrolig bra. Lærekurven de må ha vært igjennom må ha vært vanvittig bratt! Selv om de aldri har overnattet i telt om vinteren og aldri hatt langrennsski på beina, har det gått hardt og virkelig stått på. Og det er ikke fordi jeg har presset dem – dette er noe de har inni seg. Clèmence og Nicholas har vokst på oppgaven og skjønt hvor mye som bor i dem. Det er egentlig hovedpoenget med denne turen og programmet til Mike: å formidle visdom og erfaring, og gi deltakerne anledning til å oppleve noe helt nytt.

Så nok en gang har vi slått leir på Sydpolen. Nå ligger vi her og håper på å bli hentet og fløyet til Patriot Hills i morgen (red: altså tirsdag norsk tid).

Tirsdag kommer også filmen min på NRK1, «Ut i naturen» kl. 19.30. Jeg håper flest mulig får følgt med på det. Del 2 av programmet kommer tirsdag 27. januar til samme tid.

Da er vi i teltet igjen etter nok en ti-timers dag. Vi klarte 26 km – vi stod opp litt senere i dag, fordi folk begynner å bli slitne. Det er bra at det bare er 24 km igjen å gå til polen i morgen. Da vil vi gå samlet med Mike og tusle i et litt mer lagelig tempo. I morgen kveld regner jeg med å sende rapporten fra Sydpolen.

Ja, vi klarte faktisk å karre oss 27,4 km i dag også. Det er slett ikke verst, selv om noen slet litt mot slutten av dagen. Det røyner på, men nå er det bare et par dager igjen. Vi holder skjema, og det er helt fantastisk at vi ser ut til å klare dette på fire dager. Det må være ny rekord for «den siste breddegrad», så vidt jeg kan skjønne.

Vi står på, holder planen og prøver å være fremme på Sydpolen i overmorgen. Jeg er veldig imponert over hvor godt disse to ungdommene klarer seg. De er selvfølgelig i god form, men det er to ting til som skiller seg ut og som gjør dette raske tempoet mulig. For det første er vi akklimatisert til høyden. Og det andre er at utstyret funger usedvanlig bra.

Tro det eller ei, dette er første gang disse ungdommene går på langrennsski. Det er tydelig at den erfaringen eller mangelen på teller mindre enn mange skulle tro. Det viktigste er at man som ekspedisjonsdeltaker er i god fysisk form og har stå-på humør. Akklimatisering og utstyret nevnte jeg. Det siste er utrolig viktig. Utstyret som vi har med nok det beste som … (utydelig)

Da ligger vi teltet igjen etter en lang og hard dag. I motsetning til i går, ble det vanlig antarktisvær med vind fra sydøst og drivende snø. Det er rimelig surt og kaldt – men vi har gått 28 km i dag. Selv om ungdommene er slitne, er det tydelig at de er i god form. Tempoet er bedre enn jeg skulle trodd. Vi overgikk med glans målet for dagens etappe, som var 25 km.

Det er supert! Det ser bra ut med tanke på å nå frem til Sydpolen på fire dager. Nicholas har sluknet i soveposen. Vi skal få oss en god natts søvn og være klare til en ny økt i morgen.

Vi går sammen med Mike, litt fortere og foran ham. Han kom tuslende til leiren litt senere på kvelden. Mike drar en mye tyngre pulk, siden han har tenkt å bruke kite og skiseil tilbake Patriot Hills. Men for oss som har lette pulker, er det jo slutt på ekspedisjonen når vi når Sydpolen.

Det er på tide med en liten oppdatering. Vi ble liggende to dager på Sydpolen på grunn av dårlig vær lenger nordpå, så vi hadde ikke tilgang til fly. Men i tretiden lokal tid fløy vi tilbake til 89nde graden.

Vi landet trygt. Nå ligger vi i teltet ved S 89˚03’, Ø 82˚22’. Siden vi nå er så pass godt akklimatisert og disse ungdommen er i brukbar form, har vi faktisk tenkt å gå «den siste breddegraden» på fire dager. Det blir jo da rundt 25 kilometer per dag. I morgen prøver vi en ti-timers dag og ser hvordan det går.

Det har vært en nydelig dag. For første gang siden vi ankom Antarktis, har det vært vindstille. Vi har gått i bare skjorteermene i et par-og-tyve minusgrader. Det har vært veldig flott å gå her nå det er så stille; stort sett blåser det jo konstant her oppe på platået.

Alt er vel. Vi prøver å gjøre et sprett fremover i morgen.

Fra venstre ser vi: Mike Horn, Clèmence, Prins Albert, Nicholas og Børge Ousland

.
Mandag kveld klokken 21, norsk tid, ankom prins Albert av Monaco og Børge Ousland Sydpolen, etter to døgn med telt, pulk og ansiktsmaske i 30 minusgrader. Med norsk havregrøt til frokost, og spektakulære solfenomener på himmelen var turen vellykket og guttene fornøyde, men ikke alt på turen gikk helt etter planen.
.

(av Navigator) Den 8. januar fløy prins Albert og Børge Ousland fra Chile til basen Patriot Hills på 80 grader syd hvor de tilbrakte noen dager for å teste ski og utstyr, før de fløy videre inn mot Sydpolen. Der traff de Mike Horn, en eventyrer som blant annet gikk til Nordpolen sammen med Børge i 2006, og som nå skulle være med på det fyrstelige følget.

– Gjensynsgleden var enorm da vi traff Mike Horn som allerede hadde tilbrakt 48 dager alene på tur mot Sydpolen. Han skal være med oss på siste etappe. Vi hadde en fantastisk middag med sveitsisk fondue og dagen etter begynte ferden, forteller Børge Ousland over en satellittelefon.

Den 11. januar begynte turen med et følge på åtte mann. Kursen ble satt mot Sydpolen. Gruppen brukte ski og alle trakk pulk i 30 minusgrader. Sydpolplatået ligger her nærmere 3000 meter over havet.

– Det var en rå og uvant setting som antagelig ikke var i nærheten av noe annet prins Albert hadde opplevd, sier Børge Ousland.

– Prins Albert var svært begeistret over den Antarktiske naturen og er full av eventyrlyst. Jeg synes han er tøff som ønsker å kjenne på kroppen hvilken påkjenning det er å være polfarer. Han har selv trukket pulk, gått med ansiktsmaske og vært med på å sette opp leir om kvelden. I tillegg fikk han norsk havregrøt til frokost, noe han likte svært godt, legger Børge muntert til.

En stram fyrstelig timeplan
I tillegg til å være guide, og ansvarlig for utstyr og sikkerhet, skulle Børge sørge for at prinsen rakk frem til Sydpolen i tide.

– Prins Albert hadde et tidsskjema å forholde seg til, og måtte være fremme ved Sydpolen klokken 21 tirsdag 13. januar. Det bød på utfordringer! Vi befant oss litt for langt nord i forhold til tidsskjemaet, så Mike ble nødt til å sette igjen pulken sin, og et fly fraktet oss et stykke.

Til tross for en litt hektisk avslutning ankom følget Sydpolen kl 20.50, altså til avtalt tid. Været var nå godt og det var lave skyer. Underveis hadde man også opplevd et helt spesielt solfenomen som bare opptrer nær polene: Det danner seg en stor ring rundt solen.

– Prins Albert reiser nå videre til flere forskningsbaser han skal besøke, mens Mike og jeg skal hente pulken hans og sammen fullføre den etappen vi måtte fly, avslutter Børge Ousland.

————–

NRK1 viser en serie på to programmer om Børge Ouslands tur i Nansens fotspor tirsdag 20. januar. og 27. januar.

Vi ligger på Sydpolen etter en veldig vellykket dag. Gårsdagens leir var ca 10 km fra Sydpolen. Det har vært en fin dag i dag, med sol og litt skyer som drev lavt – det lagde flott lys og en fin stemning.

Prins Albert og Mike Horn, Clèmence og Nicholas og jeg nådde frem til polpunktet. Prins Albert har hatt en flott opplevelse. Nå begynner han på rundturen der han vil besøke de ulike forskningsstasjonene i Antarktis; han har allerede dratt videre for å ta fatt på dette programmet. Men jeg synes det er flott at Prins Albert ville få med seg ekspedisjonsdelen, og at han ville begynne med det. Eventyret lever like sterkt i dag som de gjorde for de første oppdagerne som kom her i sin tid. Prins Albert har fått en forståelse av dette gjennom turen han har hatt. Han har fått tatt del i eventyret gjennom å gå en ekspedisjon. Underveis har han stått på som alle andre, alltid hjelpsom og omgjengelig – og han er rett og slett en veldig OK og trivelig kar.

Alt er gått bra. Vi ligger nå og slapper av i teltet på Sydpolen. Planen er å fly til «Siste breddegrad»-punktet i morgen. Derfra skal vi gå inn til Sydpolen igjen sammen med Clèmence og Nicholas, en tur som vi regner med vil ta en ukes tid.

Nå ligger Mike Horn og jeg i telt sammen for første gang siden vår vinterekspedisjon til Nordpolen. Vi prater om løst og fast – og har det veldig trivelig!

Bakgrunnen
For omtrent et år siden fikk jeg i oppdrag om å guide Prins Albert av Monaco frem til Sydpolen. Og sa har jeg samarbeidet med Mike Horn om hans Pangaea-ekspedisjon. Derfor har jeg nå med meg to ungdommer som skal være med meg og Mike på «den siste breddegraden» av turen hans frem til Sydpolen.

Mike er stort sett her for å gå en soloekspedisjon. Han har gått helt fra @. Så vi møtte ham for et par dager siden.

Min oppgave å være guide for Prins Albert, og besørge utstyret og planleggingen for ham og hans reisefølge på tre personer. De to ungdommene Clèmence og Nicholas er med på Mike Horns store prosjekt, Pangaea, som faktisk går over flere år. Fra flere hundre søkere ble det valgt ut tolv personer som ble med på en treningsleir i Sveits. Noen av dem skulle seile, andre gå til fots eller på ski. Clèmence er 20 år gammel og er fra Frankrike, mens Nicholas er 18 og kommer fra Chile – de ble med på Sydpol-delen av Pangaea. De er veldig all right å ha med på tur, og se dem virkelig vokse på oppgaven. En slik ekspedisjon er helt nytt for dem.

De har forberedt seg i et helt år, gjennom trening utenfor Genève og andre steder rundt omkring i Sveits, blant annet oppe i Alpene.

Ungdommene og jeg fløy til Punta Arenas, Chile, hvor vi møtte Prins Albert og hans følge. Vi hadde en koselig tid sammen med ham der. Den 8. januar fløy vi fra den chilenske byen til Patriot Hills i Antarktis.

Tester utstyret – og oss selv
Natten frem til den 9nde gikk med til flyturen. Den dagen gikk vi på ski, testet utstyret og tilpasset ting, og øvde oss på å sette opp telt og slikt. Det er viktig å ha kontroll på det før man kommer opp på platået, der man er mye mer eksponert for vind og kulde. Så det var godt å få rutinene og utstyrsjekken på plass.

Den 10. januar fløy ungdommene og jeg sørover til Mike Horn. Han hadde da vært på tur i 40 dager, gått på ski fra Hercules Inlet i retning Sydpolen. Det ble et kjempegledelig gjensyn! Min gamle teltkamerat og jeg koste oss stort den kvelden. Dagen etter – det vil si den 11. januar – gikk vi på ski med Mike og tilbakela 16 km. Det er veldig bra til å være første dagen etter plutselig å ha kommet opp i nesten tre tusen meters høyde. Ungdommene klarte seg veldig bra. Man blir naturligvis sliten, det er en brå overgang, men det gikk egentlig ganske fint.

«Sjefen» kommer
Da vi skulle slå leir, kom flyet med Prins Albert helt etter planen, fra Patriot Hills. De hadde med seg et stort telt som vi satte opp, og der inne slo man til med sveitsisk fondy. Det var faktisk en rett som Mike og jeg fikk på Barneo etter ekspedisjonen vår til Nordpolen, så det fremkalte mange gode minner. Det var derfor vi valgte den – dette ble en slags gjenforeningsfest.

I går, som var den 12. januar, gikk gruppen på ski hele dagen. Sjefen og vi alle storkoste oss i nydelig vær. Det var rimelig kaldt, 28 minusgrader, men ikke så mye vind. Vi fikk virkelig oppleve det storslåtte Antarktis. Prins Albert nøt de vakre omgivelsene – det var artig å se på hvordan han trivdes, lysnet opp og skjønte at det han fikk være med på var stort.

Siden vi startet helt borte på 88˚50’S, var det for langt å gå helt inn til Sydpolen på én dag fra den posisjonen. Siden Prins Albert har et omfattende program der det er viktig å holde timeplanen, ble vi fløyet litt nærmere. I natt har vi ligget i teltene våre og har nettopp spist god frokost med havregrøt. Planen er å gå inn til sydpolen i dag. Deretter forlater Prins Albert oss for å besøke alle basene og forskningsstasjonene i Antarktis. Etterpå flyr Mike og jeg og ungdommene tilbake til 88˚syd, for å fortsette Mike sin ekspedisjon og gå den siste breddegraden inn sammen med ham.

Prins Albert er her nede fordi han er interessert i det som skjer i verden, og spesielt klimaforandringene som preger Arktis og Antarktis. Han har tidligere vært på Nordpolen. Monaco har jo nettopp signert Antarktis-traktaten, så han er en type person som vil ned og se kontinentet selv, oppleve det med egne øyne. Men han ville ikke nøye seg med bare å fly til alle basene – Prins Albert ville oppleve hvordan det er å være på ski og hvordan de gamle gutta hadde det når de var ute på sine ekspedisjoner. Dette er riktignok en miniekspedisjon, men den følger den samme ruten som flere av de gamle turene.

Nå skal vi snart i gang med dagen vår. Om knappe to timer så fortsetter vi videre – mot polen. Det skal bli spennende å følge ham fram dit.

Da er vi i teltet for siste gangen denne sesongen – på Polhavet. Vi ligger nå i Barneo. Vi ble hentet kl 18 i kveld.

Tidligere i dag forlot vi leiren vår på Nordpolen og gikk sørover, med et forsiktig håp om å finne en åpen råk. Og det fant vi, heldigvis, for det var ganske frosset og sammentrykket is i dag, uten noe særlig vann i det hele tatt. I råken fikk vi prøve spesialdrakten.

Enda morsommere og mer imponerende enn det var at Hege viste seg å være tøffere enn alle gutta. Hun tok av seg det som var av klær og hoppet uti det iskalde vannet. Hun var den ene som fikk seg en dukkert på Nordpolen. Ingen av gutta torde å følge hennes dristig eksempel.

Isbading på Nordpolen ser ut til å bli en fast post på programmet nå. Det blir ikke lett å følge opp det vi har gjort denne sesongen her. Men vi har vist at det går an. Og man får massevis av energi av å ta en slik dukkert. Vi satte opp teltet, tente primus og fikk litt lunk der inne, slik at det gikk an å skifte i noenlunde varme omgivelser. Det må nesten til når det er –15˚C i luften. Det ble en skikkelig morsom avslutning!

Da vi var ferdig, var helikopteret kommet til Nordpolen – så vi skyndte oss frem til polpunktet for andre gang. Piloten fløy oss trygt tilbake til Barneo-basen. Russerne holder nå på med å demontere hele basen. De tar ned teltene, pakker ned utstyr og verktøy.

De aller siste flyene herfra går i morgen. Vår gruppe er tildelt plass på det første flyet som skal gå kl. 09.30, slik at vi kommer ganske tidlig til Longyearbyen. Resten av teltene og utstyret her oppe blir lastet ombord i siste fly som går litt senere på dagen. Etter at de to flyene har vendt sørover, forsvinner all logistikken fra Polhavet. Russerne må faktisk etablere Barneo-basen på nytt igjen hvert år. Så det er intet der oppe før sesongen begynner igjen neste år. Det blir ingen flere ekspedisjoner via basen før i begynnelsen av april 2009.

Det var det. Det har vært en kjempefin opplevelse disse tre turene vi har hatt her oppe. Jeg er imponert over hva russerne har fått til her oppe. De har gjort en kjempejobb og stått ordentlig på for å gjøre det beste for alle sammen, selv om forholdene har vært veldig vanskelige. Det skylde at Barneo for første gang i år ligger helt nede på N87˚. De har drevet en enorm avstand sydover siden basen ble satt opp – det har vært opptil 20 km isdrift per døgn tidligere i sesongen. De begynte på N89˚30’, men er nå nede på N87˚58’. Så det har vært en høyst uvanlig sydlig drift i år.

Resultatet er at det har vært mye dyrere for dem å drive basen, og det har gått med mye drivstoff nå de skal fly ulike ekspedisjoner nordover nærmere polpunktet. Det er blitt lange turer med heilkopter. Men russerne har stått på og fulgt opp forpliktelsene sine til punkt og prikke. Det har ikke engang vært forsinkelser av noen art – og det er imponerende! Vi er blitt tatt veldig godt vare på, og stort sett har vi fått lov til å bo i varme telt når vi har vært på Barneo-basen.

Akkurat nå bor vi i egne telt, fordi de som sagt holder på å demontere basen. Men vi har spist i messeteltet og er gode og varme etter å ha fått i oss et par store porsjoner med russisk suppe.

Så alt er vel!

Nå ligger vi på Nordpolen. Vi kom til polpunktet 21.15 norsk tid. Vi startet som planlagt ti kilometer herfra, og nådde frem etter fem timer.

Forholdene har faktisk vært mer utfordrende enn de var på «den siste breddegrad»-turen, med mye mer skruis og mange flere råker. Men vi fant heldigvis alltid overganger, og disse var så pass frosne at de ikke var farlige. Det gikk veldig greit å kommer over dem. Vi har også møtt på en god del skruis.

Det har vært nydelig lys i dag – overskyet, slik at isen får en veldig flott blåfarge. Vi har fått oppleve Nordpolen fra sin vakreste side i dag, og det er bra, for har bare to dager her oppe. Skruisblokkene står på høykant og skinner i vakre blåtoner. Det er mange halvannen meter store blokker som ligger hulter til bulter bortover. Vi har hatt en kjempetur!

Nå har vi slått opp det store teltet mitt, så nå bor vi alle sammen i et femmannstelt. Nå koser vi oss med cognac her inne og feirer at polen er nådd!

Planen videre er å tilbringe morgendagen her, og så fly tilbake til Barneo i 18–19-tiden i morgen kveld. Deretter tar vi siste natten på den russiske basen, før vi flyr tilbake til Longyearbyen den 27nde.

Alt er vel. Temperaturen er ca 12 minusgrader, det er litt vind. Det er ganske fine værforhold her oppe.

Da er vi tilbake på isen! Det gikk som det skulle i går – logistikken har fungert helt knirkefritt for alle tre av disse ekspedisjonene.

Dette er den siste turen i år; russerne stenger Barneo-basen 29. april. Vi er fire som benytter denne siste muligheten til å ta seg en tur til Nordpolen: Hege, Jan Tore, Erik og David fra England. Med meg blir det fem personer.

Om en times tid skal vi fly fra Barneo-basen og lande ca 10 km fra Nordpolen. Deretter skal vi gå den siste milen inn og overnatte på Nordpolen.

Det var deilig å komme seg ned til Longyearbyen å få seg en dusj og noen gode måltider. I går spiste vi en veldig god middag på Huset, drakk god vin og snakket om alt vi hadde opplevd på «den siste breddegraden». Etterpå var det ganske herlig å få seg en normal natts søvn i en vanlig seng!

I dag fløy vi nordover igjen, først til den russiske basen. Vi sender en ny rapport i kveld – det blir nok ganske sent, fordi vi har planer om å nå frem til Nordpolen i kveld.

I går fikk vi beskjed om at vi skulle hentes i natt – og det ble vi. Halv ett i natt norsk tid hentet helikopteret oss på vår posisjon og fløy hele gruppen til Barneo-basen. Der lå vi i natt i varme telt, koste oss og sov godt. Nå venter på flyet som skal lande her kl 15.00. Det har avgang kl 16.00. Vi har bestilt restaurantbord i Longyearbyen og gleder oss til å avslutte med en skikkelig feiring.

Alt går etter planen.