Posisjonen vår er N81˚39’20”, Ø101˚52’49”. Vi har gjort ca 14 km i dag. Vi drev vel to–tre km nordover i natt. Så nå er det 932 km igjen til Polen. Det var tydelig drift i hele natt. I dag har det blåst fra vest i hele dag og drevet oss mot øst. Vinden vil trolig dreie slik at vi taper litt terreng, dessverre.
Isen har blitt tykkere, 70–80 cm. Det er første dag der vi ikke har møtt noen råker. Tykkere is betyr som regel mer stabile forhold og mindre bevegelse. Vi har heller ikke møtt skrugarder.
Det har snødd tett både i går og i hele dag. Det er tungt å trekke pulk, med mye løssnø. Men snøen er bra for oss fordi den tetter igjen hullene i skrugardene, slik at det blir mulig å gå på ski over dem.
Vi deler på å gå foran, tar én time og tyve minutter hver. Så tar vi ti minutters pause før vi veksler. Det er mye lettere å gå bak, så vi sparer en del energi på å gjøre det slik. Det har vært en del tung skruis i dag. Det er ikke løssnøen som gjør den tilbakelagte distansen relativt beskjedent, 14 km siden i morges. Vi har gått 9,5 timer og det er litt i overkant så tidlig i ekspedisjonen – men det går, det går greit.
Jeg synes det fungerer bra med disse to pulkene, det går som et lite tog i skruisen. Det som er fordelen med Nordpolen, er at det ikke finnes noen bresprekker – i motsetning til Sydpolen og Patagonia. Vi er ikke så avhengig av god sikt. Så vi går bare rett på, bruker fjernlyset og ser kanskje maks 200 meter, og finner ut av problemene når vi møter dem. Når det er skruis, så velger vi en trasse. Kommer vi til en råk, så svømmer vi over den. Det går faktisk relativt greit å navigere, selv om det er mørkt. Noen ganger får vi en følelse av å gå i en tunnel frem til Nordpolen.
Livet her består av to faser. Det er i soveposen og ute på ski. Første vi gjør når vi kommer inn i teltet om kvelden er å smelte vann og fylle varmeflasken, slik at vi kan krype opp i soveposen. Vi ligger jo i disse plastposene – det tar tid å bli vant til det, skikkelig klamt. Men nå begynner vi å venne oss til det. De tørker vi hver morgen. Dermed har vi kontroll på fuktigheten. Det er livsviktig at ting ikke iser ned og blir fuktig, så vi er veldig påpasselig med å børste is av alle klærne om kvelden. Vi har jo ingen andre tørkemulighet.
Vi sover litt bedre nå. Vi har rigget til signalpistol med snubletråd ved hjelp av en skistav foran inngangen til teltet. Om kvelden legger vi pulker og tau rundt teltet for å gjerde oss inne. En isbjørn vil som regel gå mot vinden for å undersøke. Går den mot snubletråden, utløser bjørnen forhåpentligvis pistolen og smeller av gårde en liten signalpatron. Jeg må innrømme at jeg savner snublebluss-systemet jeg vanligvis bruker når jeg har vært alene på tur. Det er en grei psykologisk ting å ha for å sove, å kunne gjerde seg inne mentalt i en leir. Selv om vi ikke har sett spor på to dager og sjansen er liten for å oppleve ubehagelige overraskelser, så kan vi møte isbjørn helt frem til Nordpolen.
