Børge Ousland

Nå er det jo blitt 30 mars, og… for å si det rett ut så kjeder vi oss i hjel her på basen. Det er ingenting å lese på. Det å plutselig være uvirksomme er en helt ny situasjon for oss.

Mike og jeg er i et kjempetrangt supervarmt telt sammen med 15 fallskjermhoppere, og da er det ikke så god plass til å røre på seg. Vi er her for å varme oss. Men om natten har vi faktisk trukket oss tilbake til vårt eget lille telt, for å være litt for oss selv og for å få litt frisk luft – det blir altfor varmt her inne og for mye støy og mennesker. Hvis man er vant til å være alene over så lang tid, trenger man en litt mykere overgang. Det merker vi, men det er ikke lett å finne tid for oss selv her på basen. Så vi ser begge virkelig frem til å bli hentet ut.

Den pakken som var planlagt et par uker siden, med sjokolade, fondy og annen god mat som Cathy hadde laget til i Sveits – den er enda ikke kommet. Det har vært to flydropp her med traktorer og bensin og alt mulig. Etter alt å dømme ligger pakken vår fortsatt i Moskva. Logistikken har nok sviktet. Men men, det er ikke det viktigste…

Det viktigste er selvfølgelig å være glad for det vi har gjort og klart. Dette er bare en slags tilstandsrapport jeg gir nå. Vi vet at vi ikke har noe som helst å klage over, egentlig.

I natt skjedde det en liten overraskelse. Vi lå i teltet vårt og det var superstille, ikke et vindkast, en av de stilleste dagene vi har hatt. Plutselig sa det pang og ristet i teltet. Jeg tok kjapt frem revolveren, tenkte at en isbjørn kanskje hadde sneket seg inn på basen. Det viste seg at noe så kjedelig som en teltstang som knakk, helt av seg selv. Kanskje det var en slags siste hilsen fra Nordpolvinteren. Vel, teltstangen fikk bare stå brukket i natt – og jeg vet egentlig ikke om jeg engang gidder å reparere den i det hele tatt. Jeg synes jeg har reparert nok teltstenger på denne turen. Det iallfall noe fundamentalt i veien med materialet.

Det var en liten tilstandsrapport herfra. Men nye traktoren virker i hvert fall. Russerne har jobbet målrettet med rullebanen, så alt er snart klart til å ta imot flyet som lander om noen få dager.

Da fortsetter vi historien enda litt til… Nå er vi trygt i havn på Borneo-basen. De første helikoptrene kom faktisk hit i går. Før det var det bare is i området. Men russerne kom hit i går og satte opp sine telt, og de fikk et flydropp med fuel og ting og tang som kom fra Murmansk. Helikopteret deres hentet oss på Nordpolen kl 18.00 norsk tid. Det tok bare et kvarters flytur fra vår posisjon til basen. Den ligger ganske langt nord i år, circa på N89°32’ – altså ganske nær Nordpolen.

Ja, nå har vi møtt sivilisasjonen igjen, eller i hvert fall sivilisasjonens utpost, etter å ha vært for oss selv i over to måneder. Vi skulle vel egentlig bodd sammen med russerne i de store teltene som de har satt opp. Men der var det bare altfor varmt – med støy og ståk og folk som røykte. Så vi valgte rett og slett å slå opp vårt eget telt og sove der i natt. Vi har behov for å trekke oss tilbake. Det er en fin form for flukt å ha et hvilested som er bare vårt. Så vi har ligget her i natt som vanlig.

Det har vært deilig å ha både den mulighet, samtidig som vi er velkommen til å varme oss og få mat hos russerne. Vi lider ingen nød. Vi er trygt i havn, vi begge to har det bare bra både fysisk og psykisk. Mike er mer enn åtti prosent restaurert. Han er nå på siste runden av antibiotikakuren, og helbredelsen hans går det veldig bra med.

Noe av det viktigste med Borneo-basen er å lage en god rullebane som flyene kan lande trygt på. Hele poenget er å finne en fin og bred råk som har vært frosset siden tidlig i vinter og som ikke er ødelagt av skruis. Det er dette som bestemmer hvor Borneo etableres hvert år, og det varierer egentlig ganske mye avhengig av isforholdene.

Den råken de trenger har de altså funnet – og det er rett i nærheten av der vi ligger nå. Denne råken er imidlertid omgitt av vanlig skruis og pakkis og dekket av snø. «Rullebanen» må renses med en liten traktor som er utstyrt med plog. Vel, traktoren ble altså sluppet ned fra flyet i går, men fallskjermen åpnet seg ikke. Den gikk rett i isen og ble knust i tusenvis av biter. I morgen skal russerne fly inn en ny traktor, slik at rullebanen kan klargjøres. Foreløpig er det ikke klart å ta imot noen fly, men de har fremdeles en uke på seg til forberedelser før flyet som skal hente oss ut lander den 2. april.

Vi skal prøve å få sendt noen bilder fra livet her på basen. Hverdagen for vår del består nå bare av å hjelpe litt, kose oss, og prøve å tilnærme oss sivilisasjonen og livet som vi gradvis må bli en del av der hjemme.

Denne rapporten er også lagt ut som lydspor (se lenke):

Nå er vi på Nordpolen. Endelig er vi her! Vi er slitne men utrolig tilfredse og lykkelige over å ha kommet hit. Dette har vært en utrolig hard tur – men den har vært hard på en bra måte, fordi vi har klart alle vanskelighetene underveis. Vi har stått sammen som et team, jobbet tett i tett.

Det har vært veldig veldig bra å være her sammen med Mike! Han er en av de sterkeste personene jeg har vært på tur med, både fysisk og psykisk. Det er takket at vi har bygget på hverandres sterke sider at vi har klart denne turen. Ingen av oss hadde klart en tur som dette alene. Her har vært teamarbeid fra Dag én – vi har bygget ekspedisjonen stein for stein. Mike og jeg har jobbet sammen mot et felles mål. Derfor kjennes det utrolig bra at vi er enda nærmere venner enn før vi dro. Vi har klart dette sammen!

Så det er en stor glede i denne meldingen nå, etter alle vanskelighetene. Det var nok tider der vi ikke var helt sikker om vi ville klare å komme frem, men vi var aldri inne på tanken om å gi oss. Vi fulgte planen og ville gå så langt maten rakk.

Nå er det Dag 61 av ekspedisjon vår. Det er den 23. mars – og det er akkurat den dagen vi planla å kommer frem! Dette er dagen russerne bygger Camp Borneo. Det er i disse dagene sola er kommet opp på Nordpolen, og det rammer inn ekspedisjonen på en veldig fin måte. Vi startet i mørke og fikk gå et par dager med midnattssol før turen var avsluttet.

Jeg vil benytte anledningen til å takke alle som har fulgt oss på turen. Takk for alle de gode tanker og lykkønsker som så mange har sendt oss. Jeg er takknemlig for interessen. Det kan synes helt meningsløst å legge ut på en slik ekspedisjon, omgitt av is og kulde – men jeg håper likevel det vi gjør her, det at vi strekker oss mot et mål, også kan være til inspirasjon til andre til å følge sine drømmer.

Takk til alle som har vært med på reisen!

Børge og Mike er nå vel fremme på 90. breddegrad, bedre kjent som Nordpolen. «Denne turen har vært så tøff at jeg tror det blir lenge inntil noen prøver å gjøre den etter oss,» sier Børge.

Men han er i fin form og kameraten er på bedringens vei. I dette øyeblikket holder de på å sette opp teltet og etablere leiren.

«Detaljene får du senere. Jeg har en lang liste over folk som jeg har lovet å ringe til. Sender snart noen bilder.»

Vi gratulerer med en imponerende bragd. Nå blir det også tid til en god middag, denne gang med en seierskake; det ryktes nemlig at de hadde noe velsmakende i bagasjen. I morgen blir en hviledag – ekspedisjonens første på over en måned.

Hør Børge fra Nordpolen

Yes, nå er vi 89°48’39” nord og 87°25’34” øst – og jeg har gode nyheter! Medisinen har begynt å virke, gutten er vesentlig bedre i dag. Mike hadde riktignok en slapp morgen, men nå er han definitivt på tur oppover. Vi kjører dobbel dose med medisiner – og det ser bra ut dette her, altså.

Nå er det 21 km igjen til Nordpolen. Vi er ekstremt motivert for å klare dette her. Vi ser til Nordpolen i morgen, det er ikke stort annet å si enn det.

Min form er bra. Jeg har gode tanker og gode dager, og synes det er flott å være her oppe og avslutte denne turen i midnattssol. Den er kommet nå. Jeg har vært bekymret for kameraten min og er veldig glad over at han er på bedringens vei. Jeg føler meg i god form og har det kjempebra. Smertene som jeg har hatt i beina og foten er borte. Skiene fungerer bra, ingen endring der.

Vi følger rutinen og våkner til vanlig tid i morgen. Så setter vi inn støtet mot Nordpolen den siste dagen. Været har allerede snudd mot nordvest, så vi kommer nok til å drive litt sydover i natt. Men vi gikk 11 timer i dag og tilbakela 25 km – så vi ligger godt an.

Vi snakkes i morgen, forhåpentligvis fra Nordpolen.

Disse entusiastiske elevene sender sitt fargerike lykkønske til Børge og Mike ved innspurten. Skoleklassen ved West Sound Academy, Poulsbo i delstaten Washington, har fulgt hvert skritt av ekspedisjonen.

Posisjonen vår er nå N89°35’19”, Ø79°37’51”. Vi har gått 25 km, men situasjonen vår er ikke særlig endret – allmenntilstanden til Mike er veldig dårlig. I forgårs hadde han sin verste dag på hele ekspedisjonen og i går var enda verre. I dag har det vært litt mer stabilt.

Den totale belastningen på kroppen hans er sikkert stor. Han fikk jo frostskader og infeksjon i hendene som han har gått med en måneds tid; da kom det masse betent væske ut av tommelen. Etter det har han forfrosset seg flere ganger. Neglene sprekker og hendene ser ikke bra ut. Alt dette sammen med det ufattelige slitet som vi har hatt med å gå 10–12 timer dag etter dag, har nok satt sine spor. Siste hviledag var for én måned siden. Dette har vel gjort at han har fått en generell infeksjon i hele systemet sitt. Han er veldig nedkjørt og det er så vidt han henger sammen.

Jeg prøver å avlaste ham mest mulig på rutiner og ta vekten på pulken min. Det er klart at vi helst skulle hatt en hviledag. Men saken er at på torsdag skal vinden snu mot nordøst, og fra fredag og utover neste uke blir det kraftig vind fra nordvest – det er den verste tenkelige retningen. Vi tror ikke vi vil ha noen særlig sjanse til å gå mot den vinden, da vil vi bare drive tilbake. Så den eneste sjansen til å nå Polen er egentlig å stå på og få det unna i løpet av et par dagers tid. Heldigvis har vi bare 45 km igjen.

Vi har snakket om dette, og det er selvfølgelig helt og holdent Mike sin avgjørelse hvor mye han vil presse seg selv. Jeg har sagt klart ifra at det viktigste er helsa. Men han vil ikke gi seg og er innstilt på å gå videre. Spørsmålet er om kroppen holder og hva som skjer fremover. Vi tar det en dag om gangen.

I dag har det gått på et vis. Vi har kjørt Mike på dobbel dose med antibiotika. Behandlingen er i gang, så vi får håpe det er den rette medisinen. Symptomene tyder på problemer med indre organer. Han er veldig trett og slapp, har magekramper og er kvalm. I går klarte han rett og slett ikke å spise middag, måtte kaste den før den frøs til… Han har problemer med å… han har ikke kastet opp enda, men stopper opp av og til når vi går på grunn av magekrampe og har det veldig tungt.

Men Mike er en ekstrem viljesterk person som har veldig sterk motivasjon til å gjennomføre dette her og stå løpet ut. Jeg hjelper til så godt som mulig, og sørger for at han får mest mulig hvile og sover lengst mulig. Vi får krysse fingrene og håpe at dette her holder helt til mål. Det er ikke slutt på vanskelighetene enda, men jeg har tro på at vi skal få til dette her.

Ellers har dagen vært relativt stabil. Det har ikke vært dårligere is i dag enn før. Det har vært –28˚C og nesten helt vindstille. En annen ting som skjedde i dag er at teltstangen igjen sprakk, bare helt plutselig. Vi er jo superforsiktig med teltet. Det er en stor belastning å reparere når det er kaldt. Men da vi skulle sette opp teltet sa det bare «pang» og leddene knakk på tre steder samtidig. Teltet i seg selv er helt supert, det er utrolig bra telt og vi elsker hjemmet vårt, det er god plass og lett å sette opp. Det er bare stengene det er noe galt med. Vi får håpe at…

Ja, her er vi igjen – eller rettere sagt på N89°21’26”, Ø79°05’25”. Herfra er det bare 71,8 km igjen til Nordpolen. Vi har gått i ca 25 km i dag og har egentlig gjort en bra dag.

Vi trodde vi var ferdig med overraskelsene – men vi fikk virkelig en stor opplevelse da vi våknet i morges. Plutselig var sola der på en mye sterkere måte. I dag så vi skygger som ikke har vært der før. Så vi lurer på om det vi har trodd var sola, bare har vært en refleksjon, en lysbrytning, hvor sola egentlig ikke har vært over horisonten i det hele tatt. Vi vet at det skjer på Nordpolen et par dager før den kommer opp.

Vi er jo nær Nordpolen; avstanden er kanskje omtrent som fra Oslo til Hamar, så det er vel naturlig at den kommer opp noen timer før hos oss. I dag så den iallfall helt annerledes ut! Det er skygger og spill i isen. Og vi fikk masse energi av å se omgivelsene våre på en helt ny måte, med ordentlig sol i stedet for dette duse landskapet som vi har vandret i de siste ukene.

Jeg har gått og rekapitulert en god del av turen. Det er mange gode følelser. Og det har vært en bra dag med gode forhold i dag. Jeg føler meg i veldig god form.

Men han kompisen min er ikke blitt noe bedre – han er tvert imot blitt verre. Mike har hatt en av sine aller tøffeste dager. Han pleier nesten aldri å bli syk og har sjelden følt seg så dårlig som han gjør akkurat nå. Vi har satt ham på en antibiotikakur og håper det hjelper. I tillegg har vi kontakt med lege for å finne ut om vi må gjøre noe mer. Vi gjør iallfall alt vi kan her og nå, og vi justerer rutinene så godt vi kan. Jeg overtar mest mulig av vekten og gjøremålene, for å lette mest mulig for Mike. Vi vurderer situasjonen kontinuerlig. Det er klart at han ikke har det bra for tiden, det er noe galt med hele systemet. Det er veldig synd.

I dag nådde vi 89-graden med god margin, selve gullgraden, og posisjon vår er nå N89°07’55”, Ø78°49’41”. Etter å ha gått 26 km i dag, har vi 97 km igjen til Nordpolen. Det har vært en ganske god dag – iallfall for meg – med ganske god is, men litt sur og kraftig vind fra øst-nordøst. Det har vekslet mellom white-out og sol. Solen har fulgt oss langs hele horisonten – virker ikke som om den har lyst til å gå ned.

Skireparasjonen som jeg gjorde i går fungerer bra. Endelig! Skiene er jo halvmeteren kortere. Når det er white-out er det en stor fordel med lange ski, fordi de blir nesten som forlengede følehorn, der du føler terrenget foran deg. Med disse korte skiene snubler jeg mer av gårde – jeg ser ikke engang skituppene under ansiktsmasken. Men det går greit å gå på skiene. Jeg tror de varer helt frem. Det er bare noen få dager igjen.

Verre er det at Mike har hatt problemer med hele systemet sitt i dag. Han har faktisk vært litt plaget i flere dager, men i dag var skikkelig ille – en av de aller verste dagene hans på hele turen. Han har vært trøtt og slapp og kvalm, og varm og kald om hverandre, og han har hatt vondt i nyrene og magen. Vi mistenker at det kan ha vært en fuellekkasje i pulkene som kan ha kommet inn i maten hans. Men vi vet ikke det; kan ikke lukte noe fuel i pulken. På en eller annen måte har han fått i seg noe.

Så Mike har hatt en tøff dag. Jeg foreslo at vi skulle slå leir, men det ville han ikke. Han ville stå på. Han virkelig en hardhaus, han ville stå dagen ut – det har han gjort, og vi har ikke hatt særlig mindre tempo.

Det er historien for i dag: God for meg – og veldig tøff for Mike. Vi håper vi finner ut av det slik at det blir bedre. Han kan få prøve seg på noe av min mat. Vi har mer enn nok mat igjen.

Vi har hatt en virkelig god dag. Vi har gjort 31 km og drev 5 km i natt, slik at det er 36 km mellom leirene. Det er 124 km igjen til Nordpolen. Posisjonen i kveld er N88°53’19”, Ø80°14’47”.

Vi har hatt vinden fra rett øst i dag og fortsetter å drive nordover. Isen har virkelig tatt fart – det skifter fort fra den ene dagen til den andre. Så nå har vi hatt veldig god nytt av driften, og det har vært gode forhold. Isdriften synes forresten å ha lukket råkene. Vi har sett solen i fire timer, en stund var den helt over horisonten, så går den sakte og sidelengs ned. Nå er det lyst hele døgnet.

Det har vært 28 minusgrader og opptil 7–8 sekundmeters vind fra øst. Det har vært litt surt, men ikke noen problemer, så vi har gått jevnt på i 10 timer. Nå i kveld har vinden løyet helt.

Skireparasjonen som jeg gjorde i går kveld var ikke helt bra nok. Jeg ønsket i allfall noen endringer, så nå har jeg jobbet et par timer med forbedringer. Jeg har kappet av bakdelen av skiene, lagt dem over den andre delen, skrudd dem godt fast og boltet godt. Nå er skiene dobbelt så tykke og bør absolutt være sterke nok til å holde helt frem til mål.

Vi er ikke langt unna N89°. Den graden når vi nok i morgen, ja.

Jeg hilser til Anton i Nordbø i Stavanger, håper det går bra med treningen og planene. Hei!