Børge Ousland

Det er Børge igjen. Det har skjedd så utrolig mye at tiden nesten har vært for knapp til rapporter. Vi kom jo greit gjennom tollen og stempling av pass i Murmansk, og kapteinen vår satte deretter kurs mot Nordkapp. Vi kom ikke i land der, fordi det blåste så hardt – så vi seilte ned til Honningsvåg. Der hadde vi en skikkelig feiring og fest, med smoking og pinnekjøtt. Det var bestilt, og det hadde jeg gledet meg til.

Fra Honningsvåg dro Thomas hjem til Sveits, mens jeg fortsetter videre med seilbåten til Bodø. Der hopper jeg på sykkelen og fortsetter til Oslo for egen muskelkraft.

Akkurat i dette øyeblikk så stevner vi inn mot Tromsø. Og det er nøyaktig på samme dag og tidspunkt som Fridtjof Nansen og Hjalmar Johanssen kom inn med båten sin i 1896! Det er litt artig, iallfall for meg.

Det har vært en utrolig tur for både Thomas og meg – vi har vært igjennom utrolig spennende opplevelser sammen. Jeg kommer til å prøve å formidle det gjennom både bok og film senere, så jeg håper at de som følger med har noe å glede seg til. De som har fulgt med på ferden over Polhavet og gjennom Frants Josefs-land i Nansen og Johanssens fotspor, og som sendt oss meldinger og gode tanker, vil jeg gjerne rette en inderlig takk!

Takk for nå.

Nå er det tid for feiring! Men frisøren hadde bare tid til Thomas.

Hei, det er Børge igjen, og det er søndag 19. august. Vi seiler nå ut av Murmansk havn. Vi kom hit i natt, fikk ombord en los, og ble tatt hånd om på beste måte og ført i havn. Så i natt har vi hatt besøk av både tollere, grensepatruljen og – ja, det har sikkert vært ti–femten personer som har sjekket oss på alle mulige måter. Men alle papirene er i orden, passene våre er stemplet inn og ut.

Nå seiler vi ut av Murmansk havn og mot Norge igjen, og vi gleder oss veldig til å komme til Nordkapp. Dit forventer vi å være fremme tirsdag kveld i 18-tiden. Alt er vel, alt er gått helt etter planen her i Murmansk. All honnør til de som tok vel imot oss her.

Det er 17. august. Vi er fremdeles ute i Barentshavet og er vel litt forsinket i forhold til vår opprinnelige plan – og det skyldes dårlig vær. Men nå ser det ut til at vi vil ankomme Murmansk om morgenen den 19. august. Der må vi få stemplet nødvendige papirer, og ta oss av diverse formaliteter for å sjekke Thomas og meg ut av russisk territorium.

Deretter er planen å seile videre til Nordkapp. Vi forventer å nå frem til Nordkapp enten kvelden 21. eller ut på formiddagen 22. august.

Alt er vel ombord SS «Athene». I øyeblikket har vi ganske fint vær. Det er nordlig vind, men ikke så sterk og heller ikke særlig sjø. Vi holder stand og gleder oss til å komme tilbake til Norge.

Vi er på full fart over Barentshavet. Det er ca 450 nautiske mil igjen til land, vi har gjort en utrolig bra etappe det siste døgnet. Det har blåst kraftig, med vind oppe i stiv kuling og høy sjø – så både Thomas og jeg har merket en sånn ukjent og uvel følelse. Men sjøsyken begynner å komme seg. Magene våre begynner så smått å falle til ro, så nå kan vi nyte at vi bare suser av gårde på havet og rir bølgene.

Det er det samme hav og på sett og vis de samme bølgene som Nansen og Johansen i sin tid seilte med Windward, skipet til Jackson, på sin tur sydover. Så det er utrolig morsomt å bli hentet med båt i Frants Josefs-land og seile hjem. Dette er topp!

På bildene kan du se når vi padler kajakkene på vei til SS «Athene», og det andre når vi er ombord.

Vi er spent på hvordan været utvikler seg. Akkurat nå er det rett vestlig vind, og vi kjører ganske skarpt, usikker på om vinden kommer til å dreie eller ikke. Men foreløpig har vi veldig god fart mot sydligere trakter.

Det er Børge igjen. Nå er vi i rom sjø! Thorleif har hentet oss, vi kom oss om bord. Nå er vi på full fart sydover i ganske hard vind, stiv kuling og tre-fire meters bølger. Men alt utstyret er ombord, vi er ombord og har det bare bra.

Det var et stort øyeblikk å få se båten og mannskapet – og få forlate Frants Josefs-land etter å ha ligget på Kapp Flora i tre uker. Det er deilig å komme seg videre! Skipperen har satt kursen mot Murmansk.

Kaptein Thorleif Thorleifsson har full kontroll.

Ja, dette er en melding fra kapteinen om bord SS «Athene». Vi er på vei til Frants Josefs-land Kapp Flora for å hente Børge Ousland og Thomas Ulrich. De venter på oss på stranden på Kapp Flora.

I øyeblikket møter vi Barentshavet fra sin alminnelig ugjestmilde side. Vi befinner oss på N80˚ og har fått «en vind midt i trynet», som det heter. Det er sterk kuling, bølgene kaster fartøyet kraftig, og vi krysser så godt vi kan. Av den grunn har vi ikke fått sovet så mye, men føler oss helst som pingpong-baller i en vaskemaskin. Til tross for det fikk vi i oss litt middag i går – sommerkoteletter, i gryte med kål og poteter. Ikke dårlig bare det!

Vi har akkurat vært i telefonkontakt med gutta på stranden. De har bare to meter dopapir igjen, og lengter nå etter litt mer komfort. Og det har vi jo her ombord, faktisk. og er i god form – selv om det akkurat nå er ruskevær. Det er hard kuling midt i mot. Vi krysser frem og tilbake, og det vil vi måtte fortsette med helt frem til i morgen tidlig for å beholde noen som helst fremgang. Da vil vi forhåpentligvis være fremme for å plukke opp polfarerne.

Dette er altså «Athene». Vi kommer tilbake med en ny melding i morgen tidlig, når vi nærmer oss Børge og Thomas.

Det er blitt 11. august og vi er fremdeles her på Kapp Flora. Vi begynner å bli lite granne lei – vi har gått stort sett alle de turene som er å gå her, de fleste av dem mange ganger, etter at vi kom her den 24. juli. Båten skulle egentlig kommet og hentet oss i går, men det er veldig dårlig vær i Barentshavet. De har stiv kuling midt imot og røff sjø.

Jeg nettopp snakket med Thorleif Thorleifsson som klynger seg til roret og står på det han kan. Men han kommer nok ikke hit før i morgen kveld. Han skal prøve å gi noen rapporter fra om bord i «Athene», seilbåten som er på vei til å hente oss. Men vi er pakket og klar, ingen tvil om det.

Her skjer det ikke så mye. Ja, bortsett fra at isbjørnbinnen er kommet tilbake med ungen sin. Men de holder seg heldigvis på en ærbødig avstand nå – de holder til oppe i lia 300–400 meter herfra. Vi har vel oppnådd en slags forståelse oss imellom, om at vi holder oss her nede, og de til gjengjeld holder seg der oppe. De har vært der i hele dag, ligger bare og slapper av, venter kanskje på at noen alkeunger skal forville seg innen rekkevidde i, slik at de kan få seg en matbit i ny og ne. Isbjørnenes nærvær har iallfall ikke vært noe problem for oss enda.

Det er veldig bra at båten kommer i morgen, for det står heller labert til med dopapirforsyningen. Vi hadde med oss fire ruller, og rasjoneringen var nøye planlagt. Det skulle egentlig ha holdt akkurat. Men nå er det gått over skjema, det er 100 dager siden vi forlot Nordpolen, og vi krysser fingrene og håper at båten faktisk kommer i morgen. Ut på kvelden får vi se, da er båten ventet inn.

Det er imidlertid hardt vær der ute på havet. Også her på Kapp Flora blåser det kraftig. Kajakken til Thomas som lå utenfor teltet vårt ble veltet rundt av vinden. Det er heldigvis nordavind, den rusker og drar i teltet, men det er ikke noe særlig sjø utenfor akkurat her. Så hvis båten kommer seg inn i bukta her, kan vi padle ut på en trygg måte, komme oss ombord og komme oss hjemover.

Vi får se hva som skjer. Men ved rapporten i morgen er vi forhåpentligvis ombord.

Det er 9. august. Vi har nettopp snakket med seilbåten som er underveis. Den forlot Norge for noen dager siden, men den strever litt i motvind. Det er meldt kuling fra nord, så de blir i hvert fall en dag forsinket, sier skipper Thorleif Thorleifsson.

Vi må bare smøre oss med mer tålmodighet – vi har både det og nok proviant, siden vi fikk mat fra isbryteren som var innom Kapp Flora med sine turister. Så vi lider egentlig ingen nød, selv om vi selvfølgelig gjerne vil komme oss herfra og komme oss hjem.

Det siste døgnet har vært en ganske spennende. I går kveld hadde vi besøk av to isbjørner, ei binne med en halvannet år gammel unge. Det er kanskje litt farlig for dem å være på denne øya, for det er ikke noe drivis her i det hele tatt. Før i tiden var det jo milevis med drivis her om sommeren, iallfall på Nansen og Johansen sin tid, og gode jaktforhold. Men nå er det bare åpent vann, og det er ikke greit for dem å svømme i dagevis for å komme til drivisen. Så de er sultne, prøver å få tak i noen fugler, blant annet noen måkeunger som holdt til på en stein her borte.

Når de oppdaget leiren vår, så ble de helt gira! De hadde lyst på maten vår, kanskje oss også – så først gikk de på det ene snubleblusset, og deretter dro med seg det andre. Det betyr at vi faktisk har bare ett snublebluss igjen. Det er for så vidt ingen krise, for vi skal alltid klare å lage en slags alarm, et eller annet ranglesystem, slik at vi bli varslet om natten dersom de nærmer seg.

Men bjørnene var så pass sultne at de kom tilbake. Vi måtte frem med tung skyss – pepperspray og skyte med rifle, og løpe etter dem og rope for å skremme dem bort, for de kom igjen og igjen. Så dette var tydeligvis sultne bjørner. Da vi endelig fikk jagd dem vekk, tok de hintet og har holdt seg borte. Vi har ikke sett dem siden.

Det skjer ting fremdeles her på Kapp Flora. Stedet har definitivt et spennende dyreliv. Hvalross svømmer rett utenfor her. Vi har også sett to rev som prøver å fange disse stakkars populære alkeungene som løper mot havet. Det er ikke alle som kan fly enda. Så disse revene får i seg ganske mange godbiter – dette er høysesong for dem.

Vi er fremdeles her og venter på vår transport hjem.

Da er det 7. august. Vi må nesten avlegge en rapport, fordi det har vært en utrolig spesiell og spennende dag. Isbryteren Yamal kom tilbake etter sitt andre cruise til Nordpolen, og kom innom Kapp Flora. Men det var for mye tåke til at de kunne lande med helikopter. Så i stedet for at alle turistene kom hit, ble vi hentet ut til Yamal.

De kom med en zodiac, men siden det var så pass mye sjø at de ikke kunne komme helt inn til land, tok Thomas og jeg på oss tørrdraktene vår og svømte ut til dem. Om bord i skipet ventet det oss en herlighet – en dusj! Den første dusjen på over tre måneder føles vannvittig herlig. Spesielt når den ble etterfulgt av badstu. De hadde til og med svømmebasseng med oppvarmet saltvann om bord! Så vi hadde en fantastisk halvtime med rennende vann, såpe og sjampo. Helt nydelig! Ubeskrivelig hvordan det føles etter all denne tid.

Etterpå ble vi invitert inn i kinosalen, og kvitterte med å holde et lite foredrag om ekspedisjonen vår, om historien til Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen, det vi selv har opplevd i deres fotspor. Hvordan vi startet fra Nordpolen og utfordringene på ferden frem til Frants Josefs-land.

Passasjerene kom fra helt verden og gav uttrykk for at de syntes det var spennende. Kanskje ikke hver dag de møter to villmenn som oss, som kommer rett fra ingenmannsland, og til og med lengter tilbake til sitt eget telt for å sove når det lir ut på kvelden. Etter et par timer var det tilbake i zodiac-båten, på med tørrdrakten, og en avkjølende svømmetur tilbake til Kapp Flora. Men vi kom ikke tomhendt «hjem». Vi hadde med to bager som de fylte med all slags godsaker til oss: kjeks og sjokolade, bacon og spagetti og litt av hvert. Bagene festet vi i tau og slepte dem etter oss når vi svømte gjennom brenningen og opp på stranda.

Båten er dratt av gårde. Vi sitter i teltet alene, men vi lukter litt bedre og har virkelig fått fylt opp rasjonslageret så det holder. Nå holder vi på å lage spagetti med bacon. Thomas og jeg er ikke helt blitt enige om hva vi skal ha til dessert enda. Det er så mye godt oppi her, så vi har virkelig valgets kvaler.

I løpet av kvelden kommer vi til å sende noen bilder fra dagens ytterst behagelige opplevelse.

Viktor Boyarski og polfarerne.

Det er 6. august og på tide med en ny rapport. Det begynner å nærme seg vår avreise. Vi har det bare bra. Har fått en ganske god rutine på hverdagene, hver av oss går tur annenhver dag finner. Fremdeles finner vi mye rart, fra fossiler og forsteinet tre, til gevir etter utdødde reinsdyr.

I dag har jeg gått en lang tur. Den største oppdagelsen som vi har gjort her er at Northbrook faktisk ikke er én øy, men to. De er delt av et sund som er 250 meter på de smaleste og en hel kilometer på det bredeste. Når vi først kom hit, kunne vi gå på ski over der. Men nå er det isfritt, helt åpent, og det svømmer hvalross gjennom sundet nå. Dette skyldes den globale oppvarmingen. For hundre år siden var det en del kaldere enn i dag. Isbreen har nok strukket seg tvers over dette sundet, for på alle kart – selv på de nyeste – er Northbrook tegnet inn som én øy. Men breen har gradvis trukket seg tilbake og eksponert dette sundet.

Så nå er vi iallfall skikkelig oppdagere.

Det er i det hele tatt mye mindre is nå enn før. Leser du eldre bøker og gamle beskrivelser, var det ofte nesten helt umulig å komme inn hit med båt. Nå er det helt åpen. Det er noen isfjell som driver forbi kappet, men noe drivis i det hele tatt, ikke et eneste isflak. Dette skyldes nok den globale oppvarmingen. Den merkes mer og temperaturforskjellene er større her oppe i Arktis enn ellers.

Dette vil igjen få store konsekvenser for dyrelivet. En veldig stor del av dyrelivet er helt avhengig av drivisen for å kunne klare seg –så for dem er det ikke tvil om at det er alvorlig at drivisen trekker seg så langt nord. Det kommer til å få betydelige konsekvenser på sikt. En veldig stor det av produksjonen i havet her skjer under isen.

Kan hende vi får besøk av en ny isbryter i morgen, med Viktor Boyarski om bord.

Sundet deler Nortbrook Island i to øyer.