Børge Ousland

Ja, nå har store ting skjedd. Mandag kveld slo jeg opp min siste leir i Nordmarka. Og da jeg våknet tirsdag morgen var det faktisk frost! Men det var likevel fint å ha en siste natt i teltet, tenkt over ting og ikke komme helt utslitt hjem.

Det var bare en liten strekning igjen til Oslo. Og i går morges syklet jeg denne siste biten – direkte til NRKs frokostredaksjon. Så gikk turen hem til egen dør, og ikke minst egen dusj! Jeg har nå dusjet siden 1. mai, jeg må innrømme det, men det er noe eget med dusjen hjemme. Da vet man at nå er det endelig over.

Det er mer enn fem måneder siden jeg har sittet i min egen sofa og tatt en kopp kaffe. Nå etter jeg kom hjem, har jeg prøvesittet alle stolene i stua. Der har jeg latt den litt uvirkelige følelsen synke inn: at jeg endelig er fremme! Hurrah!!

Dette har vært den aller beste og mest spennende ekspedisjonen min. Jeg vil hilse og takke alle som har følgt meg.

Det er blitt 16. september – og jeg er kommet helt ned til Hamar. Så jeg regner med e rekke frem til Oslo tirsdag morgen.

Jeg er kjempeglad at jeg kom meg over fjellet fra Geiranger i forgårs, for i går var veien stengt. Da var det snø på fjellet ned til 700 meters høyde – og veien over Geirangerfjellet klatrer jo helt opp i tusen meter.

Litt flaks skal man jo ha. Jeg har jo følt litt på vinteren i dag også. Det snødde som bare det da jeg våknet i morges i Ringebu. Alle jordene var hvite og store snøfnugg dalte ned fra en temmelig grå himmel.

Jeg startet denne ekspedisjonen med snø, og nå avslutter jeg turen med snø. Det er ikke så veldig mye av sommeren jeg har fått sett, men du verden det har vært mange fine opplevelser underveis! Og det er jo derfor jeg gjør dette her – for å få opplevd noe, for å få minner og komme tett på naturen. Så får jeg heller ta igjen samkvem og de varme sommerdager i skogen og på sjøen neste år, for da har jeg ikke tenkt å dra så veldig mange steder.

Når er avslutningen like rundt hjørnet. Det er ikke så forferdelig langt fra Oslo til Hamar. Men det er tung trafikk, så jeg prøver å finne frem til de små sykkelveiene som går litt her og der. Det er nok bare å snirkle seg sydover, så kommer jeg nok frem.

Vi får se om det blir i morgen kveld eller tirsdag morgen – det blir iallfall ikke lenge til jeg er hjemme.

Det er blitt 14 september – begynner å bli skikkelig høst nå, og jeg merker det ekstra godt når jeg sykler. Men nå har jeg vært i Ørsta noen dager og besøkt sønnen min Max som har begynt på folkehøgskole der. Jeg har slappet av der et par dager, kost meg og tilbrakt tid sammen med ham. Og det har vært veldig fint.

Været har definitivt ikke vært det aller beste. Det har regnet hele tiden – ja, siden jeg startet i Bodø har det vært regn nesten hver dag. Og det er ikke noe unntak i dag heller. Det har vært kanskje den hardeste dagen på sykkelturen. Jeg startet fra Geiranger i dag morges med regn, kraftig motvind og snart tusen høydemeter. Jeg følte at jeg nesten stod stille da jeg syklet oppover de bratte bakkene fra Geiranger. Det var like før jeg måtte gå av sykkelen og trille – men det gjorde jeg selvfølgelig ikke. Jeg holdt ut, kom meg opp på platået. Heldigvis!

Straks jeg var kommet meg over vannskillet, ble været bedre. Slik blir det ofte når man kommer over fjellet fra Vestlandet. Det var deilig å se sola igjen! Etter så mye nedbør, så my regn, etter å ha vært våt og kald, har jeg kommet meg over kneiken. Nå er det ikke lenge igjen til jeg er fremme i Oslo – og det gleder jeg meg selvfølgelig til.

Det 9nde september. Jeg er på Nordmøre nå, ligger i teltet og har det riktig så fint. I forgårs kom jeg til Trondheim, nå er det ca 12 mil til Ålesund – og det klarer jeg til i morgen kveld.

Det er artig hvordan dialektene forandrer seg etter hvert som jeg beveger meg nedover kysten. Nå er trønderdialekten akterutseilt, og jeg treffer folk er jeg omgitt av nordmørske toner i talespråket. Det er nesten slik at dette forandrer seg ved hver fjord.

Vi kan trygt si at været ikke har vært det aller beste. Det har regnet så godt som hver eneste dag siden jeg startet i Bodø for litt over en uke siden. Men det er rart med det –man blir vant til det også, selv om det er litt kjipt å komme i gang om morgenen. Det må jeg innrømme. Men etter et par timer er det helt greit det også. Nå ligger jeg her og lytter til regndråpene som faller på telttaket.

Jeg har i grunnen ingen ting å klage over. Det går rimelig greit forover. Riktig nok røk det et par eiker på sykkelhjulet, men det fikk jeg fikset i Trondheim. Og ellers er det vel ikke så veldig mye spennende å rapportere om. Hei så lenge!

Det er 6. september. Bjarte og jeg har syklet gjennom Sandnessjøen og nedover den vakre Helgelandskysten – Tjøtta, Brønnøysund, Sømna og frem til Namsos. Der overnattet vi i går. Nå er vi faktisk kommet til Steinkjer, så det går jevnt og trutt fremover. Vi ligger fremdeles på ti–tolv mil per dag. Jeg må innrømme at jeg er rimelig stiv i beina, men er godt fornøyd med at det går mot syd.

Nå er vi i frodige Trøndelag. Folk snakker påfallende trøndersk i stedet for nordlandsk. Og det er jo et helt konkret tegn på at det går mot sydligere breddegrader.

Det har vært et helt forferdelig vær i hele dag: kuling og regn midt imot oss! Så det har rett og slett vært en skikkelig kamp. En røff dag, men heldigvis er vi to stykker. Bjarte har syklet sammen meg i flere dager nå, og det gjør det litt lettere å stå på. I morgen drar han imidlertid hjem, så da blir det soloinnsats videre, dessverre. Og det får jeg bare ta, én dag om dagen, akkurat som på Polhavet. Heldigvis aner jeg slutten av denne ekspedisjonen.

Planen min videre er å nå Trondheim i morgen. Det er tolv mil dit, så det bør kunne gå, hvis ikke været blir helt ille. Men meteorologene har meldt rimelig bra vær, med litt regn og litt sol. Deretter fortsetter turen min nedover Vestlandet til Ørsta, hvor jeg skal møte sønnen min, Max, som er flyttet hjemmefra i mellomtiden og begynt på folkehøgskole. Så den første hviledagen min blir hos ham.

Derfra sykler jeg over fjellet og videre til Oslo. Men først Trondheim i morgen – så tar vi én etappe om gangen.

Det er blitt 4. september. I går krysset jeg Polarsirkelen – nok en liten milepæl. Jeg har vinden like i hælene, så det er ikke ulikt Frants Josefs-Land, bortsett fra at det kanskje regner litt mer. I tillegg er det lange tunneler. Fordelen med det er at man får tørket opp litt. Den ene var 8 km. Det går rimelig greit, ligger på ti–tolv mil per dag.

Jeg kjenner det i føttene, men har ikke fått noen gnagsår. Det er nok mer at de trodde at de skulle på ferie, men der tok de feil. De må ut og jobbe, og dette her må de bli vant til. Nå er jeg kommet til Sandnessjøen. Min kamerat Bjarte har kommet opp fra Oslo, for å bli med og sykle noen dager. Vår tur går nå videre til Sømna. Vi satser på å sykle ti eller elleve mil i dag, slik at vi er fremme i seks–syv tiden i kveld.

Det er en lange dagsetapper, men vi satser på rolig tempo og flere pauser underveis. Da går dette bedre for hver dag. Vi er i gang og har det bare bra.

Børge forbereder sin videre transport. Foto: Jonas Mjaaland

Da er jeg endelig i gang med siste etappe. Vi kom til Bodø med båten på torsdag, så har vi brukt en dag på å rigge til sykkel, skrive og poste brev, og kjøpe inn en del av det jeg trengte til turen. I går kom jeg meg av gårde i regnværet! Snøen blir kanskje like gjeldene – den ligger oppe i fjellsida her, og temperaturen er nesten på frysepunktet.

Jeg følger Riksvei 17, som er kystriksveien, en veldig fin vei som går helt ute i havgapet. Opplevelsesmessig er den mye bedre enn E6 – det er mye mer å se. Det er lukt av nyslått gress, elg som går oppe i lia, så det er deilig.

Nå er jeg i Ørnes. Syklet tolv mil i går, og det er jeg i grunnen ganske fornøyd med på den første dagen. Jeg har tenkt å holde med til rundt ti mil om dagen en stund fremover. Neste stopp er Sandnessjøen. Men alt tyder på at jeg ikke kommer dit i dag, så jeg slår opp teltet et sted langs veien. Det har jeg med, og sovepose og smurt nistepakke. Så da er det bare å campe et sted som frister og fortsette videre i morgen.

Sykkelen og utstyret fungerer veldig bra. Jeg har en liten etthjuls tilhenger bak med det jeg trenger til turen. Så det er en av grunnene til at jeg tar det med ro nedover. Jeg er ikke avhengig av å nå frem til et tettsted eller ta inn på hotell eller noe ting. Jeg kan bare slå meg til hvor som helst.

Så det er ikke noen stor ruteplan, egentlig. Jeg skal tusle meg sydover og tar det som det kommer. Men det er iallfall deilig å være på landjorda igjen, og herlig å være på den siste etappen av denne spennende ekspedisjonen min fra Nordpolen og helt ned til Oslo.

Tilhengeren inneholder alt som trengs. Foto: Agnar Berg