Børge Ousland

Nå er vi i hus igjen og ligger på Sydpolen etter å ha gått i ni og en halv time. Det er en mer vanlig dag, men vi har gjorde unna de resterende 26 km. En nydelig dag med bra vær, gått og tuslet med musikk på øret – og hatt det fint. Det tror jeg alle sammen har hatt.

Vi var jo på Sydpolen sammen med Prins Albert for en ukes tid siden, så det var kanskje ikke den samme storslagne følelsen å komme inn her for andre gang. Men denne turen har vært fantastisk flott – spesielt for disse to ungdommene. De har stått på og klart seg utrolig bra. Lærekurven de må ha vært igjennom må ha vært vanvittig bratt! Selv om de aldri har overnattet i telt om vinteren og aldri hatt langrennsski på beina, har det gått hardt og virkelig stått på. Og det er ikke fordi jeg har presset dem – dette er noe de har inni seg. Clèmence og Nicholas har vokst på oppgaven og skjønt hvor mye som bor i dem. Det er egentlig hovedpoenget med denne turen og programmet til Mike: å formidle visdom og erfaring, og gi deltakerne anledning til å oppleve noe helt nytt.

Så nok en gang har vi slått leir på Sydpolen. Nå ligger vi her og håper på å bli hentet og fløyet til Patriot Hills i morgen (red: altså tirsdag norsk tid).

Tirsdag kommer også filmen min på NRK1, «Ut i naturen» kl. 19.30. Jeg håper flest mulig får følgt med på det. Del 2 av programmet kommer tirsdag 27. januar til samme tid.

Da er vi i teltet igjen etter nok en ti-timers dag. Vi klarte 26 km – vi stod opp litt senere i dag, fordi folk begynner å bli slitne. Det er bra at det bare er 24 km igjen å gå til polen i morgen. Da vil vi gå samlet med Mike og tusle i et litt mer lagelig tempo. I morgen kveld regner jeg med å sende rapporten fra Sydpolen.

Ja, vi klarte faktisk å karre oss 27,4 km i dag også. Det er slett ikke verst, selv om noen slet litt mot slutten av dagen. Det røyner på, men nå er det bare et par dager igjen. Vi holder skjema, og det er helt fantastisk at vi ser ut til å klare dette på fire dager. Det må være ny rekord for «den siste breddegrad», så vidt jeg kan skjønne.

Vi står på, holder planen og prøver å være fremme på Sydpolen i overmorgen. Jeg er veldig imponert over hvor godt disse to ungdommene klarer seg. De er selvfølgelig i god form, men det er to ting til som skiller seg ut og som gjør dette raske tempoet mulig. For det første er vi akklimatisert til høyden. Og det andre er at utstyret funger usedvanlig bra.

Tro det eller ei, dette er første gang disse ungdommene går på langrennsski. Det er tydelig at den erfaringen eller mangelen på teller mindre enn mange skulle tro. Det viktigste er at man som ekspedisjonsdeltaker er i god fysisk form og har stå-på humør. Akklimatisering og utstyret nevnte jeg. Det siste er utrolig viktig. Utstyret som vi har med nok det beste som … (utydelig)

Da ligger vi teltet igjen etter en lang og hard dag. I motsetning til i går, ble det vanlig antarktisvær med vind fra sydøst og drivende snø. Det er rimelig surt og kaldt – men vi har gått 28 km i dag. Selv om ungdommene er slitne, er det tydelig at de er i god form. Tempoet er bedre enn jeg skulle trodd. Vi overgikk med glans målet for dagens etappe, som var 25 km.

Det er supert! Det ser bra ut med tanke på å nå frem til Sydpolen på fire dager. Nicholas har sluknet i soveposen. Vi skal få oss en god natts søvn og være klare til en ny økt i morgen.

Vi går sammen med Mike, litt fortere og foran ham. Han kom tuslende til leiren litt senere på kvelden. Mike drar en mye tyngre pulk, siden han har tenkt å bruke kite og skiseil tilbake Patriot Hills. Men for oss som har lette pulker, er det jo slutt på ekspedisjonen når vi når Sydpolen.

Det er på tide med en liten oppdatering. Vi ble liggende to dager på Sydpolen på grunn av dårlig vær lenger nordpå, så vi hadde ikke tilgang til fly. Men i tretiden lokal tid fløy vi tilbake til 89nde graden.

Vi landet trygt. Nå ligger vi i teltet ved S 89˚03’, Ø 82˚22’. Siden vi nå er så pass godt akklimatisert og disse ungdommen er i brukbar form, har vi faktisk tenkt å gå «den siste breddegraden» på fire dager. Det blir jo da rundt 25 kilometer per dag. I morgen prøver vi en ti-timers dag og ser hvordan det går.

Det har vært en nydelig dag. For første gang siden vi ankom Antarktis, har det vært vindstille. Vi har gått i bare skjorteermene i et par-og-tyve minusgrader. Det har vært veldig flott å gå her nå det er så stille; stort sett blåser det jo konstant her oppe på platået.

Alt er vel. Vi prøver å gjøre et sprett fremover i morgen.

Fra venstre ser vi: Mike Horn, Clèmence, Prins Albert, Nicholas og Børge Ousland

.
Mandag kveld klokken 21, norsk tid, ankom prins Albert av Monaco og Børge Ousland Sydpolen, etter to døgn med telt, pulk og ansiktsmaske i 30 minusgrader. Med norsk havregrøt til frokost, og spektakulære solfenomener på himmelen var turen vellykket og guttene fornøyde, men ikke alt på turen gikk helt etter planen.
.

(av Navigator) Den 8. januar fløy prins Albert og Børge Ousland fra Chile til basen Patriot Hills på 80 grader syd hvor de tilbrakte noen dager for å teste ski og utstyr, før de fløy videre inn mot Sydpolen. Der traff de Mike Horn, en eventyrer som blant annet gikk til Nordpolen sammen med Børge i 2006, og som nå skulle være med på det fyrstelige følget.

– Gjensynsgleden var enorm da vi traff Mike Horn som allerede hadde tilbrakt 48 dager alene på tur mot Sydpolen. Han skal være med oss på siste etappe. Vi hadde en fantastisk middag med sveitsisk fondue og dagen etter begynte ferden, forteller Børge Ousland over en satellittelefon.

Den 11. januar begynte turen med et følge på åtte mann. Kursen ble satt mot Sydpolen. Gruppen brukte ski og alle trakk pulk i 30 minusgrader. Sydpolplatået ligger her nærmere 3000 meter over havet.

– Det var en rå og uvant setting som antagelig ikke var i nærheten av noe annet prins Albert hadde opplevd, sier Børge Ousland.

– Prins Albert var svært begeistret over den Antarktiske naturen og er full av eventyrlyst. Jeg synes han er tøff som ønsker å kjenne på kroppen hvilken påkjenning det er å være polfarer. Han har selv trukket pulk, gått med ansiktsmaske og vært med på å sette opp leir om kvelden. I tillegg fikk han norsk havregrøt til frokost, noe han likte svært godt, legger Børge muntert til.

En stram fyrstelig timeplan
I tillegg til å være guide, og ansvarlig for utstyr og sikkerhet, skulle Børge sørge for at prinsen rakk frem til Sydpolen i tide.

– Prins Albert hadde et tidsskjema å forholde seg til, og måtte være fremme ved Sydpolen klokken 21 tirsdag 13. januar. Det bød på utfordringer! Vi befant oss litt for langt nord i forhold til tidsskjemaet, så Mike ble nødt til å sette igjen pulken sin, og et fly fraktet oss et stykke.

Til tross for en litt hektisk avslutning ankom følget Sydpolen kl 20.50, altså til avtalt tid. Været var nå godt og det var lave skyer. Underveis hadde man også opplevd et helt spesielt solfenomen som bare opptrer nær polene: Det danner seg en stor ring rundt solen.

– Prins Albert reiser nå videre til flere forskningsbaser han skal besøke, mens Mike og jeg skal hente pulken hans og sammen fullføre den etappen vi måtte fly, avslutter Børge Ousland.

————–

NRK1 viser en serie på to programmer om Børge Ouslands tur i Nansens fotspor tirsdag 20. januar. og 27. januar.

Vi ligger på Sydpolen etter en veldig vellykket dag. Gårsdagens leir var ca 10 km fra Sydpolen. Det har vært en fin dag i dag, med sol og litt skyer som drev lavt – det lagde flott lys og en fin stemning.

Prins Albert og Mike Horn, Clèmence og Nicholas og jeg nådde frem til polpunktet. Prins Albert har hatt en flott opplevelse. Nå begynner han på rundturen der han vil besøke de ulike forskningsstasjonene i Antarktis; han har allerede dratt videre for å ta fatt på dette programmet. Men jeg synes det er flott at Prins Albert ville få med seg ekspedisjonsdelen, og at han ville begynne med det. Eventyret lever like sterkt i dag som de gjorde for de første oppdagerne som kom her i sin tid. Prins Albert har fått en forståelse av dette gjennom turen han har hatt. Han har fått tatt del i eventyret gjennom å gå en ekspedisjon. Underveis har han stått på som alle andre, alltid hjelpsom og omgjengelig – og han er rett og slett en veldig OK og trivelig kar.

Alt er gått bra. Vi ligger nå og slapper av i teltet på Sydpolen. Planen er å fly til «Siste breddegrad»-punktet i morgen. Derfra skal vi gå inn til Sydpolen igjen sammen med Clèmence og Nicholas, en tur som vi regner med vil ta en ukes tid.

Nå ligger Mike Horn og jeg i telt sammen for første gang siden vår vinterekspedisjon til Nordpolen. Vi prater om løst og fast – og har det veldig trivelig!

Bakgrunnen
For omtrent et år siden fikk jeg i oppdrag om å guide Prins Albert av Monaco frem til Sydpolen. Og sa har jeg samarbeidet med Mike Horn om hans Pangaea-ekspedisjon. Derfor har jeg nå med meg to ungdommer som skal være med meg og Mike på «den siste breddegraden» av turen hans frem til Sydpolen.

Mike er stort sett her for å gå en soloekspedisjon. Han har gått helt fra @. Så vi møtte ham for et par dager siden.

Min oppgave å være guide for Prins Albert, og besørge utstyret og planleggingen for ham og hans reisefølge på tre personer. De to ungdommene Clèmence og Nicholas er med på Mike Horns store prosjekt, Pangaea, som faktisk går over flere år. Fra flere hundre søkere ble det valgt ut tolv personer som ble med på en treningsleir i Sveits. Noen av dem skulle seile, andre gå til fots eller på ski. Clèmence er 20 år gammel og er fra Frankrike, mens Nicholas er 18 og kommer fra Chile – de ble med på Sydpol-delen av Pangaea. De er veldig all right å ha med på tur, og se dem virkelig vokse på oppgaven. En slik ekspedisjon er helt nytt for dem.

De har forberedt seg i et helt år, gjennom trening utenfor Genève og andre steder rundt omkring i Sveits, blant annet oppe i Alpene.

Ungdommene og jeg fløy til Punta Arenas, Chile, hvor vi møtte Prins Albert og hans følge. Vi hadde en koselig tid sammen med ham der. Den 8. januar fløy vi fra den chilenske byen til Patriot Hills i Antarktis.

Tester utstyret – og oss selv
Natten frem til den 9nde gikk med til flyturen. Den dagen gikk vi på ski, testet utstyret og tilpasset ting, og øvde oss på å sette opp telt og slikt. Det er viktig å ha kontroll på det før man kommer opp på platået, der man er mye mer eksponert for vind og kulde. Så det var godt å få rutinene og utstyrsjekken på plass.

Den 10. januar fløy ungdommene og jeg sørover til Mike Horn. Han hadde da vært på tur i 40 dager, gått på ski fra Hercules Inlet i retning Sydpolen. Det ble et kjempegledelig gjensyn! Min gamle teltkamerat og jeg koste oss stort den kvelden. Dagen etter – det vil si den 11. januar – gikk vi på ski med Mike og tilbakela 16 km. Det er veldig bra til å være første dagen etter plutselig å ha kommet opp i nesten tre tusen meters høyde. Ungdommene klarte seg veldig bra. Man blir naturligvis sliten, det er en brå overgang, men det gikk egentlig ganske fint.

«Sjefen» kommer
Da vi skulle slå leir, kom flyet med Prins Albert helt etter planen, fra Patriot Hills. De hadde med seg et stort telt som vi satte opp, og der inne slo man til med sveitsisk fondy. Det var faktisk en rett som Mike og jeg fikk på Barneo etter ekspedisjonen vår til Nordpolen, så det fremkalte mange gode minner. Det var derfor vi valgte den – dette ble en slags gjenforeningsfest.

I går, som var den 12. januar, gikk gruppen på ski hele dagen. Sjefen og vi alle storkoste oss i nydelig vær. Det var rimelig kaldt, 28 minusgrader, men ikke så mye vind. Vi fikk virkelig oppleve det storslåtte Antarktis. Prins Albert nøt de vakre omgivelsene – det var artig å se på hvordan han trivdes, lysnet opp og skjønte at det han fikk være med på var stort.

Siden vi startet helt borte på 88˚50’S, var det for langt å gå helt inn til Sydpolen på én dag fra den posisjonen. Siden Prins Albert har et omfattende program der det er viktig å holde timeplanen, ble vi fløyet litt nærmere. I natt har vi ligget i teltene våre og har nettopp spist god frokost med havregrøt. Planen er å gå inn til sydpolen i dag. Deretter forlater Prins Albert oss for å besøke alle basene og forskningsstasjonene i Antarktis. Etterpå flyr Mike og jeg og ungdommene tilbake til 88˚syd, for å fortsette Mike sin ekspedisjon og gå den siste breddegraden inn sammen med ham.

Prins Albert er her nede fordi han er interessert i det som skjer i verden, og spesielt klimaforandringene som preger Arktis og Antarktis. Han har tidligere vært på Nordpolen. Monaco har jo nettopp signert Antarktis-traktaten, så han er en type person som vil ned og se kontinentet selv, oppleve det med egne øyne. Men han ville ikke nøye seg med bare å fly til alle basene – Prins Albert ville oppleve hvordan det er å være på ski og hvordan de gamle gutta hadde det når de var ute på sine ekspedisjoner. Dette er riktignok en miniekspedisjon, men den følger den samme ruten som flere av de gamle turene.

Nå skal vi snart i gang med dagen vår. Om knappe to timer så fortsetter vi videre – mot polen. Det skal bli spennende å følge ham fram dit.