Børge Ousland

Camp 18 etc: Dagen begynte med skikkelig frokost med egg, kjøtt og melk rett fra kua. Den satt, men kom godt med, for vi matte gå en mil ned til Lagunen. Heldig vis tok hesten til våre verter en del av lasten. Klokken 13 kom faktisk båten.

Med våre ganske alternative spansk kunnskaper var det en aldri så liten lettelse. Så satt vi fire timer på båten til vi kom frem hit til Tortel. Men det en turen på en måte slutt. Her er første dusj (laaaang og varm) og seng (myyyyke og god). Det er ingen mobildekning, men viktigere er at de fikk veiforbindelse for noen år siden.

I morgen (søndag) skal det kommene mann ned fra Coihaique, og hente oss med minibuss. Det blir en lang tur tilbake mot nærmeste flyplass på rundt 10-12 timer. Vi blir en dag i Coihaique før vi flyr til Santiago. Der blir det også en overnatting før vi lander i Norge onsdag 2. desember.

Det har vært en aldeles fantastisk tur, både visuelt, opplevelses- og utfordingsmessig, gruppa har vært strålende og vi er alle veldig fornøyde. Med dette takker vi for oss. For de som har fulgt med regner vi med å kjøre turen igjen neste år, så det er bare å ta kontakt og melde seg på om du vil oppleve et skikkelig eventyr!

Hilsen Bengt, Thorleif og Børge

Camp 17: Nok en helt utrolig da. Vi er jo ikke glade i å gå 2 ganger (the never go twice generation), så vi salet på rundt 40 kilo og stavret nedover. Det var en nydelig tur, og ikke nok med det fikk vi besøk av en kondor som lå å fløt over oss. Av og til bare 10 meter over oss. Det sier vel litt om oppakkingen og vinglingen at en så sjy åtselsfugl kommer så nær…

Etter en 7-8 km kom vi ned til en liten gård. Det lever et ekte nybygger ektepar med noen kuer og det landet kan by på. Det var et fantastisk møte. Vi ble budt inn og fikk en rørende, sterk mottagelse.

Etterpå bar det i arbeid. Vi hugget ved, samlet inn kyrne og hentet vann. Skikkelig jobbet for føden. Det ble en forbrødrende kveld. Selv om vi skammet oss over ikke å kunne mer spansk. Men vi fikk oversatt en del via satellitt telefonen. Og selv hadde de VHF som de kontaktet Tortel med. Nå tror vi at vi blir tatt ned elven i husets båt i morgen og plukket opp av en annen båt om en dag eller to. Vi får se. Dette er både spennende, vakkert og herlig.

Camp 16, Bengt rapporterer: dette var en stor, stor dag. Den begynte med at vi prøvde å hoppe av breen. Det ble mye baksing, opp og ned, og kjemping i temmelig uregjerlig is. Men kl 1130 gikk vi over på morenen.

Da var det bare å pakke om fra pulk til sekk, og så begynte bæringen. Vi gikk langsmed morenen helt ned til vi kom på ordentlig land. Det var en utrolig god følelse, og med det var først målet nådd. Nå begynner vi på et nytt eventyr. Vi skal komme oss nedover til lagunen og så videre.

Men først nøt vi bare å være over. Vi tente bål, og det var bare helt herlig med lukten av bål, lyng og jord. The Horse Camp var det første svake tegn etter menesker siden vi dro. En stor dag.

Camp 15, Thorleif rapporter: Det ble nok en fantastisk dag. Men heldigvis ikke fult så varm som i går. For vi har jobbet hardt.

Det ble 4,5 km i luftlinje i et utrolig oppsprukket landskap. Vi måtte ut på 2 lange rekognoserings turer for å finne nogen lunde farbare veier. Og lett er det ikke, med pulk, i tau og bratt opp og ned. Hodet og ferdighetene ble satt på en skikkelig prøve. Men moro var det. Vi har kost oss glugg ihjæl.

Nå er vi ved en av morene og regner med at dette er siste natt på breen. Målet er å komme ned til det som kalles Horse Camp, muligens via moreryggen. Klarer vi det er vi meget godt fornøyd. Så da er det over til å bære på ryggen igjen.

Camp 14: For en dag vi har hatt! Skyfri himmel, bakende sol, strålende føre og et landskap som gjør det hele uvirkelig. Ikke bare er fjellene her dramatisk vakre, de er også påkledt is og snø. Vær og vind her ned plastrer de loddrette fjellsidene med is så det ser helt uvirkelig ut. Hvordan kan det sitte fast? Vi føler vi går i et slags japansk tegneseriehefte. Fantasien vår kan liksom ikke helt fatte at det er virkelighet.

Vi dalte ned rundt 1000 høydemeter i dag og gjorde 23 kilometer. Det var meget bra og bare takket være de fantastiske forholdene. I begynnelsen gikk de lett, men så kom vi inn på toppen av Stephen breen og det ble fort mye sprekker. Vi måtte over i tau og sirklet oss videre. Det ble etter hvert riktig friskt.

Ellers har solen virkelig satt sine spor. Stålingen er voldsom og det bærer ansikter etc preg av. Vi gikk i undertrøya det meste av dagen. Det var nydelig, men unntak av for Bengt. Brynje netting trøya hans var jo ikke tett. Det er genialt for nesten alt utenom direkte sterk sol. Legger ved et bilde…

Nå ligger vi i et enormt sprekke område, og ser utover og nedover breen. Det bratner til og ser vilt ut. Men vi ser også morener og flere muligheter for å komme av. Uansett blir det spennende dager.

Camp 13, Bengt rapporterer: Etter 3 dager i ventemodus var vi overmodne for at dette skulle bli Dagen. Vi var tidlig på’n og tittet ut ved fem tiden. Da var det kuling, snø, og null sikt..

Klokken seks prøvde vi igjen, men samme nedslående resultat.

Men, klokken syv så vi fjellet. Da ble det fart i sakene. Vi feide gjennom morgen ritualene og veltet ut. – Til total white-out. Men vi fortsatte som ikke noe var skjedd og pakket klare pulkene. Så gikk vi der å vasset, da. Ruslet litt oppover og tilbake. Her gjaldt det å psyke ut naturen.

OG klokken 12 lysnet det. Vi hev oss av gårde. Det var tungt, bratt og høyt, og før vi nådde toppen (passet med navn Paso Colonia) så vi igjen ingenting. Men vi var veldig gla’. Det var som en kjempeseire.

Bonusen kom på veien ned på den andre siden. Da stilnet først vinden, så oppløste tåka seg og til slutt brød skyene opp. Og for n’te gang ble vi fullstendig bergtatt av fjellene. Ord kan ikke beskreive verken følelsen eller synet av disse toppene. Igjen ble yteevnen på minnekortene våre presset til det maksimale. Det er bare ikke mulig å stoppe å ta bilder.

Vi campet i stille nydelig vær, men noen kuldegrader og en spektakulær solnedgang og som ’Happy Campers’!

Vi har fått over noen flere bilder fra herrenes lek i snøen. – Dette er virkelig ut som lykkeland for unger. Ikke rart Thorleif ser så fornøyd ut vel inne i teltet igjen…

Camp 10/12, Thorleif melder: Tja, her er vi fremdeles. Mindre vind, men full white-out og snø, så det er fremdeles ingen sjans til å komme over passet.

Men i dag har vi fått bra med mosjon. Det er snødd ca 2 meter og det var bare litt av teltet som stakk opp. Midt på dagen var det bare å komme seg ut og begynne å spa. Det tok oss nærmere 4 timer å grave opp alt og flytte det 10 meter.

Nå er vi igjen tilbake i hvileposisjon. Her inne er det blitt dobbelt så stor plass, ute snør det lett, og vi tar det med ro, hygger oss og venter spent på hva morgendagen skal by på.

Så langt er det været som har sittet på trumf esset

Camp 10/11: Da ble vi virkelig truffet hardt. Dette utviklet seg til en vanvittig storm. Vi måtte ut og sikre teltet med klatretau. Tjoret det ned som best vi kunne.

Det hjelp. Som en sikkerhet har vi dobbelt sett med telt stenger i alle kanalene. Det var vi glade for, for vi har ingen tro på at teltet hadde klart seg uten.

Heldig vir løyet vinden noe, så nå kan vi slappe av med musikk, lydbøker og kort mens det laver ned ute. Det er ting som tyder på at vi kan få et værvindu søndag, men helt sikre kan vi jo ikke være, så vi er over på halve rasjoner. Det er helt greit nå når vi ligger i ro.

Vi måtte tjore ned telte

Camp 10, Bengt melder: Dagen hadde sine sider. Det slitsomme var at løssnøen rakk oss til over kneet. Det positive var et det er blitt kaldere. (Faktisk flere minusgrader noe som gjør teltlivet ganske mye enklere.)
Vi gikk 8 kilometer i full white-out. I og for seg greit akkurat nå, men ikke om vi skal over passet. På ettermiddagen fikk vi et lysere gløtt og kunne se opp mot passet. For å komme over må vi ha både god sikt og bra vær.
Så nå ligger vi i ventemodus og nyter teltlivets gleder. Særlig Thorleif er lykkelig ved tanke på at det kan ta helt til søndag før været slår om…
Vi dobbeltsjekker matrasjoner, avstander, dager igjen og fuel beholdning. Vi har for 10 dager. Vi mener vi klarer å komme over passet og ut av breen på 5 gode dager, så det ser bra ut. Så langt, i alle fall.

Det blå er ikke skyfri himmel...