Mens du leser dette, beveger to små lys seg ubønnhørlig nordover, noen få standhaftige kilometer hver dag. Dette er hodelyktene til Børge Ousland og Mike Horn. De går der ingen tidligere har vandret i den mørklagte vintertiden – til Nordpolen. Dersom alt går etter planen, vil den norske og sørafrikanske polfareren være fremme ved Nordpolen innen 67 dager – før årets første soloppgang 23. mars.

av Olav Grinde

De skal krysse 1000 km med isøde der temperaturene kan falle til 50 minusgrader, på en tur som utfordrer kropp og vilje til det ytterste. Utfordringen er like ekstrem for utstyr og forberedelser, og det finnes ingen feilmarginer.

Den 20. januar forlot de Kapp Arktichesky, Russlands nordligste punktet. Hvis ekspedisjonen lykkes, vil det være første gang i historien at noen klarer denne bragden i det lange polarmørket. På den annen side, er det ingen som har vært sprø nok til å ha forsøkt tidligere …

I Roald Amundsens sko
De mange utvendige detaljene på klærne er nøye tilpasset ekspedisjonens behov, med lommer og festereimer der de trengs.

Skistøvlene som Børge Ousland bruker er klassikere! De er håndsydd ved Alfa Skofabrikk på Brandbu, basert på støvlene som Roald Amundsen brukte på sin ekspedisjon til Sydpolen i 1911. Dette er fortsatt den beste modellen til ekstreme forhold. Det eneste som er endret er materialene.

Utenpå støvlene bruker polfareren Goretex-kalosjer. Selv om foten skulle gå igjennom et tynt islag og dypt ned i sjøen, er det minimal risiko for vanninntrengning. Alt i alt er det tre vanntette lag. Det sier seg selv at det er livsfarlig når graderstokken viser 40 minusgrader. Du har ikke akkurat noe fornuftig sted å tørke støvlene.

Håndmalte ski
Skiene er fra fabrikkens side spesielt forsterket for denne turen; utallige forseringer av skrugarder og råker gjør at de må være ekstra solide. Det er noen av de beste skiene jeg har brukt i mitt liv, og jeg ville definitivt valgt dem for en slik tur, sier Kjell Ove Storvik. I en årrekke har den drevne fotografen fra Lofoten vært en av Børge Ousdals viktigste støttespillere under ekspedisjonsforberedelser. Når det røyner på i isødet, har Børge ofte ringt ham for å få råd og oppmuntring.

I polarmørket glir øynene ofte ned på skituppene, og der henter de ekstra inspirasjon. Både Børge og Mikes ski er håndmålte: – Vi har begge to meget fine ski. Mine er malt av min sønn Max, og Mikes to døtre har malt hans. Når forholdene er aller vanskeligst, dag inn og dag ut, er hvert stavtak en kamp. Når det er sånn, må vi bare se ned på skituppene og ikke tenke for langt frem i tid, forklarer Børge.

Stavene er kortere enn vanlig. Det betyr at armene kommer lavere, noe som er viktig for blodomløp og kroppsvarme til hendene. Tøybånd er festet på stavene for å vise vindretning og hjelpe dem å holde riktig kurs.

Kjører leddbuss gjennom ismørket
Hver av dem har drøye 150 kg fordelt på to pulker. Disse er leddet sammen som en trailer og beveger seg i samme retning uavhengig av hverandre, noe som er en stor fordel når de beveger seg gjennom den mest ujevne isen. Pulkene er spesiallagde, støpt i ren Kevlar. Etter hvert som Børge og Mike gjør innhogg i provianten og drivstoffet, kan den minste av pulkene forlates.

Lykter og batterier
For noen tiår siden ville denne ekspedisjonen rett og slett ikke vært mulig. En vanlig halogenpære bruker svært mye kraft, og i polarkulden ville et vanlig batteri kun vart et par–tre timer. Med så mange batterier på slep, hadde det knapt vært plass til proviant i pulkene!

LED-hodelyktene til Børge og Mike, og lykten de henger fra taket i teltet, inneholder svært mange lyspunkter og krever minimal strømforsyning. Et litiumbatteri varer mellom 70 og 100 timer. For sikkerhets skyld har de hver med 100 batterier. Polarkulden reduserer effektiviteten til batteriene drastisk. Derfor har de en spesialsydd lomme i luen som holder batteriene tett inntil kroppen og varme.

Den store ukjente faktoren er vintermørket. – Vi blir trøttere enn ellers, kanskje på grunn av mørket, du anstrenger deg for å se hele tiden, isen rundt deg og riktig vei fremover, forklarer Børge Ousland via satellittelefon.

Ekspedisjonen startet 20 januar. Men hvis du tror det etter hvert går mot varmere tider, tar du skammelig feil – februar er den desidert kaldeste måneden i arktiske strøk.

Svømmeturer i spesialdrakt
Det var mange som sperret øynene opp, da de så TV-bildene av Børge Ousland som rolig svømte fra isflak til isflak på sin soloekspedisjon til Nordpolen. Det var han som innførte den banebrytende ideen om å krysse de bredeste råkene ved å svømme i en løstsittende vanntett drakt. De første ekspedisjonsdagene måtte polfarerparet krysse vannstrektninger som var opptil 200 meter bred – med pulkene på slep. Heldigvis er de fleste råkene langt smalere.

De får en ekstra utfordring dersom det er et tynt islag på råken. Men også det har de løst. – Da svømmer jeg først med den største pulken for å bryte isen, mens Mike følger etter med de tre resterende pulkene. Selv om den har små hull, flyter pulken bra. Skulle den finne på å synke, kan de løsrive seg fort, for å unngå å følge med til havbunnen 4000 meter under isen.

Din verste fiende?
En av de verste fiendene er faktisk deres egen kropp. Den avgir svette og kondens som lynraskt fryser til is. Dunjakkene de har på seg har en spesiell konstruksjon med to innerfór, hvor det ytterste er vanntett. Da er det bare å åpne en glidelås og børste bort rimen som dannes.

Også i soveposen er det kritisk med fuktsperre. Det er lite hyggelig å våkne bare for å oppdage at kondensen som kroppen har avgitt i løpet av natten, er frosset til is. Derfor sover polfarerne i praksis i en plastpose. I tilfelle du tror det er en bagatell, måtte Børge Ousland på en annen polarekspedisjonen skjære bort adskillige kilo med is.

– Det er en klam tilvenning å sove i en plastpose, innrømmer Børge Ousland etter ekspedisjonens niende dag. Tisseflasker er også nødvendig, det er lite fristende å gå ut i kulden midt på natten.

Drivstoff, dagbøker og tannkost
Alle forsyninger er nøye rasjonert. De har med 0,8 liter drivstoff pr dag. – Det går med 0,18 dl til å smelte nok vann til hver av oss. Det er noe av det første vi gjør når vi har satt opp leir, og vi fyller opp varmeflasker for å få en anstendig temperatur på soveposen før vi kryper oppi. Dessuten fyrer vi en del for å holde varmen i teltet, forklarer den mest erfarne polfareren av de to.

– Drivstofflaskene er laget av lett aluminium og omhyggelig forseglet. Visste du at bensinlekkasje faktisk er en av de vanligste årsakene til at ekspedisjoner må avbrytes? sier Kjell Ove Storvik.

Også ekspedisjonens få personlige gjenstander er valgt med omhu. Børge har med bilder av familien, sønnen Max har skrevet forord til dagboken hans, han har med en Mp3-spiller, en bok av Paolo Coello og en tannbørste. Tannkrem har man liten glede av i denne kulden.

En overraskelse har de likevel i bagasjen: mandelkake med eggekrem – bedre kjent som «suksesskake». Den satser de på å fortære på Nordpolen, før årets første soloppgang.

Når tapen ikke holder
Vil du ha et eksempel på hvor viktige de minste detaljer kan være under så ekstreme forhold? For å forsegle fuktsperren, bruker de tape. I Russlands nordligste by, Norilsk, testet de tapen ved å skjøte plastikk og kaste det ut hotellvinduet, der lå det ute i 35 minusgrader. Det viste seg at limen ikke holdt under de arktiske temperaturene.

Hvis de ikke løste problemet, kunne den lille detaljen være nok til at de måtte ha kansellert ekspedisjonen. Det ble diskutert å levere en annen tape med kurér. – Løsningen ble at polfarerne stod en hel dag med strykejern for å skjøte plasten, forklarer Kjell Ove Storvik.

Mike Horn har et synlig bevis på hvor ekstreme forholden er. Han mangler tre fingertupper på den ene hånden. Årsaken er at han måtte knytte skolissen på skistøvlen sin, på vei til Nordpolen i 2000. I løpet av få minutter pådro han seg frostskader – og ble tvunget til å oppgi drømmen bare ti–tolv dager fra målet.

Ti sekunder å sette opp teltet
Man kan trygt si at Børge Ousland og Mike Horn er individualister. Begge er legendariske for sine soloekspedisjoner. Blant sørafrikanerens bragder er en svømmetur nedover hele lengden av Amazonaselven og en toårsreise jorden rundt ved polarsirkelen. Opprinnelig foreslo han hver sitt telt, men frafalt ideen etter hvert.

Tremannsteltet de valgte er tilnærmet hyllevare fra Helsport, bare en tanke høyere slik at det er tilpasset «mannshøyde». Det er satt inn nye glidelåser som tåler kulden bedre, og i tillegg er det ekstra ventiler av skorsteintypen i taket for å slippe ut fukt. Klaffene over glidelåser er tatt bort – myggnettingen er også overflødig. I den ene enden av teltet er stengene låst fast. Dette betyr at det bare tar ti sekunder å sette opp tunnelteltet.

Sikkerhet og navigering
Ekspedisjonen holder daglig kontakt med omverden via satellittelefon. I tillegg har de nødpeilesender festet på kroppen, som de kan utløse kjapt. Det gir redningsmannskapet en nøyaktig posisjon.

Hver kveld sjekker de sin GPS-posisjon, og igjen om morgenen for å se vindens og havstrømmenes påvirkning på fremdriften. Om «dagen» er kompasset lett tilgjengelig. Når det er klar himmel, kan de gå etter stjernene. Som nevnt er også vindretningen nyttig – derfor har det bånd festet til skistavene.

Beskyttelse mot isens konge
I begynnelsen av ekspedisjonen drar de drøye 150 kilo hver etter seg. Hvert eneste hekto blir nøye vurdert. Basert på lang erfaring og en nitidig vurdering av behovene, har de satt sammen et eget verktøy- og reparasjonsskrin.

Det er allerede kommet godt med. Første kvelden på Kapp Arktichesky forsøkte en isbjørn å ta seg inn i teltet. De fikk skremt den vekk, først med skrik og skrål, deretter signalbluss da den prøvde å stikke av gårde med en stor proviantpakke fra pulken. Etterpå måtte de reparere glidelåsen. Senere den natten, fikk de nytt besøk og isbjørnen laget en dyp flenge i gummibåten. Også det gav tidsfordriv.

Børge Ousland er fast bestemt på ikke å skade isbjørnen, selv om de har med nødvendig beskyttelse. – Isbjørnen er et fantastisk dyr, og her er det vi som er inntrengerne. Mike har kun fått utlevert signalpistol, flirer Børge Ousland. Blir det nærkamp, har de faktisk med pepperspray. Hvis ikke det nytter, er løpet kjørt.

Den livsviktige rutinen
– Du må holde en jevn døgnrytme. Det betyr alt. I den mørklagte polarisen kommer vi til å gå rolig og jevnt, uten hastverk, understreker Børge Ousland. Han har alltid vært nøye på at det er rutine på alt man gjør på en slik ekspedisjon. Det merker vi forresten på tidspunktene han ringer på; det går nesten an å stille klokken etter dem. Det er lett å forskyve døgnet når lyset ikke er der. Derfor er de spesielt nøye med å få nok søvn. – Vi må være spesielt årvåkne i polarmørket, der synet gir begrenset informasjon om isen og omgivelsene.

Det er liten margin for feiltrinn. For få dager siden opplevde Børge aller polarfareres verste mareritt. – Isen brast under meg. Vi gikk over en stor råk, og plutselig ble isen tynnere. Den var dekket av snø, så vi så ikke ordentlig hva som egentlig var under. Plutselig gav isen etter. Jeg fikk bråvendt i lynets hastighet og stabbet meg tilbake. Det gikk så fort, heldigvis klarte jeg å reagere raskt nok. Marerittet over alle mareritt er jo å gå gjennom isen.

Beskyttelse
Huden oppfører seg rart i ekstrem kulde. Børge og Mike smører Vaselin på de mest eksponerte delene av ansiktet. Det beskytter huden og underliggende kroppsvev, og det hindrer tap av både varme og fuktighet.

Kroppen krever påfyll for å kunne yte sitt ytterste. De inntar nærmere 7000 kalorier hver dag. Det er mye fett i maten deres. Børge har med rikelig med reinsdyrhjerter i provianten, mens Mike tar seg en daglig drink av ren olivenolje. Salt er også viktig, og kalsium og magnesium er viktig for å unngå muskelkramper. Mange av oss erindrer syklisten Thor Hushovds problemer. Kaffe blir det ikke noe av – det er vanndrivende, og det er ingen behagelig opplevelse å gjøre sitt fornødne oftere enn nødvendig i polarkulden.

Vann har de ikke med seg, men de må passe på at isen de smelter ikke er saltholdig. Det vil være giftig, noe mange skibbrudne har oppdaget for sent.

Bagasjen som uteblir
De er godt utstyrt, men likevel er det en del ting som ikke er med i bagasjen. Solbriller er definitivt ikke aktuelle. Noen har kanskje sett Børge fly av gårde bortover sydpolisen med seilskjerm. Slikt tar man ikke sjansen på i vintermørket, selv om vindforholdene skulle legge til rette for det. Det er ikke noe gøy å møte skjult skruis i høy hastighet! Når isflakene braker sammen og vrir seg med voldsomme krefter, kan de løfte seg vegger med skruis opptil åtte–ni meter høye.

Tusen kilometer er ufattelig langt i polarnatten. Det gjelder å kontrollere oppmerksomheten. – Vi får ta en breddegrad om gangen, sier Børge Ousland.