Børge Ousland

Da er vi lykkelig installert på Kapp Flora, i vårt koselige lille telt – og her kommer vi til å bli en god stund, mens vi venter på seilbåten «Athene». Det kommer kanskje ikke til å skje så forferdelig mye mens vi ligger her, men vi kommer til å sende jevnlige oppdateringer, kanskje med et par–tre dagers mellomrom. Eller dersom det skjer noe svært spennende.

Det eneste spennende i dag er at vi fikk besøk av en isbjørn – ja, nok en isbjørn! Den slappet av ute på tuppen her, ved restene av Jacksons gamle hytte. Det var en svær kar som stod og så skeptisk på oss, før den trakk seg unna. Det har det fleste av bjørnene gjort, men noen få unntak.

Kapp Flora er det et nydelig, malerisk sted med utrolig farger og vakre blomster. Og som nevnt, her ligger ekspedisjonshytta til Frederick Jackson. Det var han som ble redningsmannen til Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen. Her er også diverse rester etter russernes aktiviteter. På Kapp Flora er det dessuten reist en bauta etter de tre som omkom i båten Stella Polaris utenfor Rudolføya, på en italiensk ekspedisjon i 1900 eller 1902. En av dem som omkom var fra Sandefjord. Bautaen ble satt opp av faren hans, som kom tilbake hit året etterpå. Det er en påminnelse om at dette er et kjent sted og ikke helt trygge farvann. Vi er selvfølgelig lykkelig over at det har gått så bra med oss som det har gjort.

Ellers har vi sendt over en god del bilder. Noen er av blomstene, det er et dobbeltportrett av Thomas og meg ved planketten som forteller om Nansen, Johansen og Jackson, samt et bilde av den enorme runde steinen som vi fant i forgårs. Et annet bilde er tatt mens vi padler mot Kapp Flora, og det er et bilde av meg når jeg laster utstyret ombord i dobbeltkajakken, som vi har brukt nærmest som en katamaran.

Børge og Thomas puster lettet ut etter å ha nådd målet.

I dag er det 24. juli, dag 85. Posisjonen vår er N79˚56’, Ø50˚06’.

Endelig er vi Kapp Flora! Det er slutt på usikkerheten og alle vurderingene. Nå er det bare helt fantastisk å komme hit etter å ha fulgt Nansen og Johansens rute. Vi har fått føle på kroppen hvilken utrolig bragd de måtte ha gjort på den tiden med utstyret de hadde. De må virkelig ha fått gjennomgå – det skjønner jeg litt mer av nå, etter å ha gått i deres fotspor. Respekten for dem og deres gjerning har bare økt etter hvert som vi selv har reist gjennom de samme områdene.

Vi har hatt en helt annen sikkerhet, med nødpeileutstyr, satellittelefon og generelt bedre utstyr enn de hadde. Hatten er av til Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen. Hvis vi har noen helter, så er det de to gutta der. Ingen tvil om det!

Vi begynte på en spennende måte i dag. Utrolig nok så fant vi en av disse runde steinene som vi var på utkikk etter på Champ Island. Den er resultat av et helt spesielt geologisk fenomen som har oppstått bare et par steder i verden – og Frans Josefs Land er et av dem. På Champ Island var vi i nærheten, men vi måtte til slutt gi opp å lete. Etterpå fant vi ut at posisjonen vi hadde fått var feil.

Disse steinene er resultat av et uhyre sjeldent geologisk fenomen.

Men nå fant vi altså en svær slik stein helt ute ved havkanten her. Den er helt trill rund og nesten to meter i diameter – den så ut som noe fra en fjern sivilisasjon, en kapsel fra annen planet. Utrolig morsomt å finne dette nå, helt på tampen av vår ekspedisjon!

Det har vært en hard vind i dag. Vi hadde riktig nok bare 8 km å padle, etter vi unnagjorde en skikkelig god etappe i går. Men hele veien måtte jobbe hardt mot vinden som truet med å feie oss ut i Barentshavet. Posisjonen vi hadde da vi startet å padle i morges er forresten akkurat den samme da Nansen måtte sette livet på spill da kajakkene deres drev, han hoppet uti det iskalde vannet og svømte for å berge liv og utstyr.

Det var en kraftanstrengelse å nå frem til Cape Flora i den sterke vinden.

Thomas og jeg hadde altså et hardt kjør med vinden, men vi kom oss frem til Kapp Flora og fikk halt oss trygt i land. Nå ligger vi på et veldig fint og godt sted, på et mosegrodd platå, omgitt av blomster og et yrende fugleliv på grunn av fuglefjellet bak oss. Det heter jo Kapp Flora, fordi det sannsynligvis er det stedet i Frans Josefs Land som har rikest vegetasjon – med gress og masse mose og flotte blomster. Et nydelig sted!

Så endelig er vi her! Dette markerer jo da slutten på vår ferd gjennom Frans Josefs Land.

Men eventyret er enda ikke helt slutt, i hvert fall ikke for mitt vedkommende. For det første må vi jo vente til 10. august på seilbåten til Thorleif Thorleifsson som skal hente oss her. Da seiler vi tilbake til Norge og Nordkapp. På Nordkapp venter enda et nytt kapittel, og siste del av denne ekspedisjonen for meg. Der skal jeg sette meg på sykkelen og sykle sydover, hjem til Oslo. Ideen er «binde sammen» Nordpolen med hjemstedet mitt. Jeg vil komme meg helt fra Nordpolen og hjem kun ved hjelp av ski, kajakk, seil og sykkel.

Det blir jo litt tid før sykkeletappen starter, kanskje den 17. eller 18. august. Men jeg inviterer dere iallfall med på turen – håper du vil følge med på nettstedet her. Dette har vært et stort eventyr. Og det fortsetter!

Da ønsker Thomas og jeg å hilse alle som har fulgt med. Vi er i god form, vi er slitne, – men vi er også ekstremt lykkelige for at det har gått så bra, og alt vi har fått oppleve underveis. Det har vært utrolig!

Det er 23 juli, dag 84. Vi har begynt å snu døgnet igjen, så i dag stod vi opp klokka ett på natten. Vi skal vri døgnet enda mer, slik at vi etter hvert nærmer oss standard norsk tid. Men foreløpig er vi nok fortsatt mest aktive om natten. Vel, kanskje ikke akkurat natt – det er jo midnattssol hele tiden. Men det er litt kaldere om natten og sola henger lavere på himmelen.

Vi dro fra Kapp Barents i morges og padlet 20 km vestover langs en taggete kyst med mange brefronter og en klippeformasjoner. Dette er egentlig et spennende område. Vi startet vår ferd i tåke, så ble det gradvis fantastisk nydelig vær med solskinn og nesten blikkstille sjø. Padleturen gikk bra. I dag møtte vi ingen nærgående hvalross eller isbjørn. Det kan virke litt kjedelig – fordi vi hadde nesten ventet å støte på en stor hvalrosskoloni som skal finnes i dette området. Men den så vi ikke noe til. Så Thomas og jeg har hatt en heller udramatisk dag.

Nå ligger vi på en helt nydelig leirplass. Vi fant en liten vik med en gresslette, hvor vi har slått opp teltet. Det er faktisk første teltplassen vi har hatt på flatt jord. Ellers har vi slått leir på stein eller is, eller på steder der vi har måttet jobbe litt for å få det flatt og fint – men her er det som skapt for å sove i telt!

Nå er det bare 8 km igjen til Kapp Flora, som er det endelige målet vårt i Frans Josefs-land. Det ser unektelig ut som at vi kommer frem i morgen. Vi satser iallfall på det. Det blir padling, ikke noe skigåing. Det er noe mer is enn vi hadde regnet med, men den ligger spredt og lager ikke noe problemer for vår ferd i kajakkene. Været er som sagt strålende, det er ikke meldt noe storm i morgen – så vi krysser fingrene om at alt går bra de siste få kilometerne frem til mål.

Det er 22. juli, dag 82 av ekspedisjonen. Thomas og jeg er fortsatt på Kapp Barents, et utrolig spennende og fascinerende sted!

Vi har vært ute på en oppdagelsesreise i dag og rett og slett kost oss. Her finner vi mye rart – bein av alle slag, til og med reinsdyrsgevir. Og det er ganske interessant, fordi i dag er det ingen reinsdyr i Frans Josefs-land – det har vært en stamme her, men ingen vet når den døde ut. Hverken Nansen eller Johansen eller andre oppdagere som var her på begynnelsen av 1900-tallet eller slutten av 1800-tallet rapporterte om reinsdyr, så disse gevirene må trolig være eldre enn det. Vi har hittil funnet tre–fire reinsdyrsgevirer her på Kapp Barents.

I tillegg har vi funnet bein av isbjørn, bein av hval og hvalross, så det har tydeligvis vært mye aktivitet og liv på dette kappet. Og det livet som vi opplever her nå er også helt utrolig! Her er fuglefjellet med tusenvis av måker og alker og andre sjøfuglarter, som lager et leven uten like. Det er nydelige farger med lav som danner sitt mønster på fuglefjellet og steinene i lavlandet – nesten som om det skulle vært et maleri. Veldig flott!

I dag har vi hørt et fly, for andre gang på tre måneder. Det minner oss om at det finnes en annen verden der ute, veldig annerledes enn den vi ser her. Det er faktisk folk her på Frans Josefs-land også, en militærstasjon på Alexandraland, tror jeg det heter, og stedet ligger nordvest for oss. Noen timer senere hørte vi flyet på retur. Propellflyet hadde sikkert landet og sluppet av folk eller forsyninger.

Det begynner å pakke seg til med is i fjorden, den driven nedover fra nord. Her er det nesten vindstille og det er blitt ganske bra vær nå, har sluttet å regne og er nesten sol. Vi ligger på sydsiden av Nortbrook Island og skal bare padle langs sydkanten av denne øya, så isen kommer uansett ikke til å skape noe problem for oss.

Det er fullt mulig at vi padler videre i morgen, hvis været er bra. Vi har bare et par dager igjen før vi er på Cape Flora. Det er helt utrolig at ekspedisjonen vår nå begynner å nærme seg slutten, iallfall den delen som handler om Frans Josefs-land.

20 juli, dag 81. Vår nye posisjon er N79˚56’, Ø51˚28’. Som dere skjønner betyr dette at vi kom oss av gårde i dag. Det var veldig tett tåke og dårlig sikt, men den viktigste faktoren i vår avgjørelse om å fortsette, var at det var stille på sjøen. Tåke er et mindre problem enn urolig sjø når man padler kajakk. Vi kunne følge brekantene, så det gikk helt greit.

På veien over fjorden møtte vi en isbjørn som var ute og svømte en tur. Det så ut som om den koste seg, tok det veldig med ro og kom nesten helt bort til oss for å kikke. Så trakk den seg unna. Dette er faktisk første gang jeg har sett isbjørn på svømmetur mens vi har vært i kajakkene. Senere fikk vi besøk av en meget nysgjerrig hvalross. Den måtte bare bort for å se hva slags merkelige greier som beveget seg over vannet. Den kom helt bort til oss – den var nesten oppå kajakkene vår. Den kikket og stirret med sine store mystiske røde øyne som neppe hadde sett mennesker før. Straks den fikk tilfredsstilt nysgjerrigheten, trakk den seg unna. Så vi har ennå ikke hatt problemer med hvalross, men det virker som om de stort sett er veldig nysgjerrige.

Nå ligger vi på Cape Barents – et nydelig sted! Dette er det sydøstligste kappet på Northbrook Island. Det er fine runde steiner her, en liten strand med masse drivved. Det er mørkebrun lav på noen av de største steinene, og det er et fuglefjell som er godt befolket med masse lyd og leven. Barder fra en hval har vi også funnet her. Kanskje de er fra en av disse sjeldne grønlandshvalene som skal finnes her oppe i Frans Josefs-land.

Det er bra vær, men tåke. Det kan godt hende at vi velger å bli her en dag, for vi får likevel ikke noe skyss hjem før 10. august. Båten som skal hente oss er litt forsinket. Vi har jo 20 dager på oss, så vi har veldig god tid. Vi får se hvordan været er og litt forskjellig.

Da er det blitt 20. juli, dag 80, og vi er på samme posisjon. Vinden er fremdeles litt sterk og bølgene høye på sjøen. Men vinden har løyet betraktelig og det har sluttet å regne, så været er på bedringens vei. Selv om det nå er blitt veldig tett tåke, har vi et lite håp om at vi kanskje kan komme oss av gårde i morgen. Ellers blir det en av de andre dagene som kommer. For værmeldingen er faktisk ikke så aller verst. I mellomtiden venter vi i ly her.

Selv om vi ligger i ro, skjer det noe her hver dag. Vi har hatt enda et isbjørnbesøk – ei binne med to små søte unger som gikk rett i snubletråden vår og utløste et signalbluss. Da føyk de alle tre av gårde som et lyn! Da jeg gikk en liten tur litt senere, så jeg de tre nede ved vannkanten. De spiste sikkert noe tang. Plutselig dukket det opp en flokk hvalross, slik at bjørnene ble skremt på land. Litt lenger oppe lå det en annen isbjørn og sov, inntil bråket av trekløveret som kom styrtende oppover lia vekket den. Straks de oppdaget det, stod de og så på hverandre – var ikke helt sikker på hva de skulle gjøre.

Og så kom jeg. Da løp alle fire ned til sjøen, hoppet i vannet og svømte bort. Så liv og røre er det i hvert fall her!

Vi ligger på et smalt nes med en brefront på hver side. Overalt er det masse beinrester – av hval og isbjørn, sel og hvalross. Disse stammer nok fra langt tilbake i tid. Vi finner hele tiden noe nytt når vi går og tusler. Men vi skulle så gjerne kommet oss litt videre, for vi er enda ikke helt fremme. Vi får se hva morgendagen bringer.

Vi er kommet til 19 juli, dag 79. Det er vel ikke overraskende at vi har samme posisjon som i går og forgårs? Det har regnet uten stopp det siste døgnet, og vi har knapt vært utenfor teltet. Vinden har løyet litt, men det er fortsatt grov sjø – og den slår hardt rett mot land her.

Så vi holder posisjonen inntil videre. Det vi gjør er rett og slett prøve å få tiden til å gå. Vi har med en kortstokk og fire–fem bøker. Selv har jeg medhele fire mp3-spillere med lydbøker, musikk og litt av hvert. Og vi prater litt. Så det er ikke noe problem å få tiden til å gå.

Vi har det uendelig mye bedre enn Nansen og Johansen i sin tid når de var på vei sydover fra Jacksonøya. De hadde ikke skikkelig telt en gang! Men måtte ligge under seilet i sine vadmelsklær, klissvåte dersom det hadde regnet. Vi er tørre og har det ganske greit inne i det lille teltet vårt her – vi kan egentlig ikke klage i det hele tatt.

Når vi ikke spiller kort eller leser eller hører på musikk, så må vi ut for å jage bort isbjørnen. Det siste døgnet har vi hatt tre isbjørn på besøk. I går kveld da vi skulle legge oss, gikk det en ung hann bjørn på snubleblusset vårt rett utenfor teltet her. Den var litt vrien å skremme bort, så vi måtte til og med bruke grovt skyts – .44 magnum – i snøen foran denne bjørnen. Først da trakk den seg tilbake, men likevel holdt den seg i området rundt her en god stund før den forsvant.

I dag hørte jeg en merkelig klagende lyd utenfor teltet. Da jeg kikket ut, var det ei binne med en ganske stor unge – de bare stod der og myste og snuste i luften. De trakk seg heldigvis tilbake uten problemer. Men det er egentlig litt rart at det skal være så mye isbjørn her, der det ikke er noe drivis eller noen slags iskant. Så vi kan ikke riktig skjønne hva de lever av her. Det understreker bare at man treffe på isbjørn over alt, og må være påpasselig og forsiktig og ta sine forholdsregler hele tiden.

Nå får vi bare håpe at været letter noe. Men vi tviler på at vi kommer oss av gårde i morgen.

Da er det 17. juli og dag 77. Vi er på samme posisjon. Jeg må bare si at vi var trolig heldig i går som kom oss over dette brede stredet. Like etter at vi slo leir i går kom tåken sigende inn. Og i dag er det meterhøye bølger som bryter mot kysten her. Det kommer bare rett inn, altså – det er åpent hav og høy sjø. Det hadde ikke gått å padle over i dag. Men det slipper vi! For vi ligger på den riktige siden. Vi ligger trygt og godt på land på Northbrook Island. Her er det ikke noe is å gå på i det hele tatt, intet is som henger fast i land. Og det er ikke forsvarlig å forflytte seg på sjøen så lenge været er slik som dette. Så inntil videre, inntil vi vet at vi har bra vær, så blir vi liggende her. det er ikke noe annet valg. Men vi ligger trygt og godt – og vi er på rette siden av stredet.

Det er den 16. juli og dag 76. Posisjonen vår er nå N80˚03’01”, Ø51˚16’46”.

Det har vært litt av en dag! Været var med oss. Det var faktisk sol og klærvær – og det er lenge siden sist. I flere uker har stort sett vært iståke og dårlig sikt, eller lavt skydekke. Vi har knapt sett sola, men det gjorde vi i dag!

Men det viktigste var at vinden var med oss. Den kom rett bakfra, fra nordøst. Vi hadde en perfekt utgangsposisjon der vi lå på tuppen av den vesle øya. Vi har virkelig utnyttet været og vinden i dag.

Thomas og jeg har seilt og padlet i ti timer over De Bruynestredet. Vi måtte manøvrere oss gjennom en del drivis. Men ved å bruke kikkerten og stå i kajakken fant vi en vei igjennom. Etter det var det enklere – de siste to milene vår på åpent hav.

Etappen totalt var på 37 km. Nå ligger vi altså på Northbrook. Den er den siste øya vår, og det er virkelig en stor milepæl å komme hit i dag.

Dette er øya der Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen møtte polfareren Frederick George Jackson. Det skjedde på Cape Flora, som ligger på den andre siden av øya. Dit er det fremdeles fire mil igjen. Det er mange lange brefronter, så vi trenger godt vær og god vind, for det er nesten håpløst å padle mot strømmen og i motvind. Vi trenger godvær slik vi har hatt i dag.

Men nå har vi tid. Dette viktigste var å komme over dette svære havområdet som heter De Bruynstredet i dag. Det var en utrolig viktig seier for oss. En stor bør er falt av skuldrene våre, for vi må innrømme at vi har vært bekymret for dette stredet. Vi ville fått kjempeproblemer hvis det hadde vært fylt av is. Og hadde det vært motvind, hadde vi aldri klart å padle så langt som i dag.

Vi er kjempelykkelige som er her og endelig kan slappe av på Northbrook. Nå ligger vi på et lite nes på nordøstsiden av øya.

Dette er rapporten vår for 15. juli, dag 75. Posisjonen er N80˚20’, Ø52˚18’. Endelig kom vi oss av gårde.

Det ble ikke en sånn skikkelig hard storm som det ifølge værmeldingene var ment å være. Vi hadde tålelige forhold da vi gikk i natt. Da vi begynte å padle, hadde vi motvind og motstrøm – så det ble en ganske hard tur. Vi kom oss ikke så veldig langt av gårde, men vi er kommet i en god posisjon. Etter å ha padlet rundt 10 km, ligger Thomas og jeg på vestsiden av en av øyene utenfor polarstasjonen.

Herfra ser vi utover De Bruynesundet, og for første gang skimter vi Northbrook Island! Det er den siste øya i rekken vi skal til. Cape Flora ligger på motsatt side av Northbrook. Etter så lenge er det kjempespennende å se over mot øya.

Endelig! Det er én stor krysning igjen – den er til gjengjeld temmelig drøy. Det er 37 km over dit. Heldigvis er det bare åpent vann. Det er en del isfjell og isflak som driver rundt på havstrømmene uti der. Vi må ha bra vær og helst medvind for å krysse sundet. Vi får en ny værmelding i morgen. Da tar vi avgjørelsen om vi forsøker eller venter. Foreløpig ser været bra ut, så vi håper å komme oss av gårde – og ta det i én jafs.

I dag har vi hatt besøk av en hvalrosshunn og en liten unge som var veldig nærgående. De var oppe og pustet og peste bare halvannen meter fra kajakken vår. Hunnen virkelig reiste seg og ristet på hodet. Disse svære tennene ser skikkelig fryktinngytende ut. Så forsvant de på fredelig vis og vi så ikke mer til dem. Det er spennende med hvalross! De som har lest historiene til Fridtjof Nansen vet at man ikke er helt trygg. Men foreløpig har det gått bra.

Vi ligger her og ser an været. Dette må gjøres på en trygg og god måte.