Børge Ousland

Da er vi i teltet for siste gangen denne sesongen – på Polhavet. Vi ligger nå i Barneo. Vi ble hentet kl 18 i kveld.

Tidligere i dag forlot vi leiren vår på Nordpolen og gikk sørover, med et forsiktig håp om å finne en åpen råk. Og det fant vi, heldigvis, for det var ganske frosset og sammentrykket is i dag, uten noe særlig vann i det hele tatt. I råken fikk vi prøve spesialdrakten.

Enda morsommere og mer imponerende enn det var at Hege viste seg å være tøffere enn alle gutta. Hun tok av seg det som var av klær og hoppet uti det iskalde vannet. Hun var den ene som fikk seg en dukkert på Nordpolen. Ingen av gutta torde å følge hennes dristig eksempel.

Isbading på Nordpolen ser ut til å bli en fast post på programmet nå. Det blir ikke lett å følge opp det vi har gjort denne sesongen her. Men vi har vist at det går an. Og man får massevis av energi av å ta en slik dukkert. Vi satte opp teltet, tente primus og fikk litt lunk der inne, slik at det gikk an å skifte i noenlunde varme omgivelser. Det må nesten til når det er –15˚C i luften. Det ble en skikkelig morsom avslutning!

Da vi var ferdig, var helikopteret kommet til Nordpolen – så vi skyndte oss frem til polpunktet for andre gang. Piloten fløy oss trygt tilbake til Barneo-basen. Russerne holder nå på med å demontere hele basen. De tar ned teltene, pakker ned utstyr og verktøy.

De aller siste flyene herfra går i morgen. Vår gruppe er tildelt plass på det første flyet som skal gå kl. 09.30, slik at vi kommer ganske tidlig til Longyearbyen. Resten av teltene og utstyret her oppe blir lastet ombord i siste fly som går litt senere på dagen. Etter at de to flyene har vendt sørover, forsvinner all logistikken fra Polhavet. Russerne må faktisk etablere Barneo-basen på nytt igjen hvert år. Så det er intet der oppe før sesongen begynner igjen neste år. Det blir ingen flere ekspedisjoner via basen før i begynnelsen av april 2009.

Det var det. Det har vært en kjempefin opplevelse disse tre turene vi har hatt her oppe. Jeg er imponert over hva russerne har fått til her oppe. De har gjort en kjempejobb og stått ordentlig på for å gjøre det beste for alle sammen, selv om forholdene har vært veldig vanskelige. Det skylde at Barneo for første gang i år ligger helt nede på N87˚. De har drevet en enorm avstand sydover siden basen ble satt opp – det har vært opptil 20 km isdrift per døgn tidligere i sesongen. De begynte på N89˚30’, men er nå nede på N87˚58’. Så det har vært en høyst uvanlig sydlig drift i år.

Resultatet er at det har vært mye dyrere for dem å drive basen, og det har gått med mye drivstoff nå de skal fly ulike ekspedisjoner nordover nærmere polpunktet. Det er blitt lange turer med heilkopter. Men russerne har stått på og fulgt opp forpliktelsene sine til punkt og prikke. Det har ikke engang vært forsinkelser av noen art – og det er imponerende! Vi er blitt tatt veldig godt vare på, og stort sett har vi fått lov til å bo i varme telt når vi har vært på Barneo-basen.

Akkurat nå bor vi i egne telt, fordi de som sagt holder på å demontere basen. Men vi har spist i messeteltet og er gode og varme etter å ha fått i oss et par store porsjoner med russisk suppe.

Så alt er vel!

Nå ligger vi på Nordpolen. Vi kom til polpunktet 21.15 norsk tid. Vi startet som planlagt ti kilometer herfra, og nådde frem etter fem timer.

Forholdene har faktisk vært mer utfordrende enn de var på «den siste breddegrad»-turen, med mye mer skruis og mange flere råker. Men vi fant heldigvis alltid overganger, og disse var så pass frosne at de ikke var farlige. Det gikk veldig greit å kommer over dem. Vi har også møtt på en god del skruis.

Det har vært nydelig lys i dag – overskyet, slik at isen får en veldig flott blåfarge. Vi har fått oppleve Nordpolen fra sin vakreste side i dag, og det er bra, for har bare to dager her oppe. Skruisblokkene står på høykant og skinner i vakre blåtoner. Det er mange halvannen meter store blokker som ligger hulter til bulter bortover. Vi har hatt en kjempetur!

Nå har vi slått opp det store teltet mitt, så nå bor vi alle sammen i et femmannstelt. Nå koser vi oss med cognac her inne og feirer at polen er nådd!

Planen videre er å tilbringe morgendagen her, og så fly tilbake til Barneo i 18–19-tiden i morgen kveld. Deretter tar vi siste natten på den russiske basen, før vi flyr tilbake til Longyearbyen den 27nde.

Alt er vel. Temperaturen er ca 12 minusgrader, det er litt vind. Det er ganske fine værforhold her oppe.

Da er vi tilbake på isen! Det gikk som det skulle i går – logistikken har fungert helt knirkefritt for alle tre av disse ekspedisjonene.

Dette er den siste turen i år; russerne stenger Barneo-basen 29. april. Vi er fire som benytter denne siste muligheten til å ta seg en tur til Nordpolen: Hege, Jan Tore, Erik og David fra England. Med meg blir det fem personer.

Om en times tid skal vi fly fra Barneo-basen og lande ca 10 km fra Nordpolen. Deretter skal vi gå den siste milen inn og overnatte på Nordpolen.

Det var deilig å komme seg ned til Longyearbyen å få seg en dusj og noen gode måltider. I går spiste vi en veldig god middag på Huset, drakk god vin og snakket om alt vi hadde opplevd på «den siste breddegraden». Etterpå var det ganske herlig å få seg en normal natts søvn i en vanlig seng!

I dag fløy vi nordover igjen, først til den russiske basen. Vi sender en ny rapport i kveld – det blir nok ganske sent, fordi vi har planer om å nå frem til Nordpolen i kveld.

I går fikk vi beskjed om at vi skulle hentes i natt – og det ble vi. Halv ett i natt norsk tid hentet helikopteret oss på vår posisjon og fløy hele gruppen til Barneo-basen. Der lå vi i natt i varme telt, koste oss og sov godt. Nå venter på flyet som skal lande her kl 15.00. Det har avgang kl 16.00. Vi har bestilt restaurantbord i Longyearbyen og gleder oss til å avslutte med en skikkelig feiring.

Alt går etter planen.

Nå må vi kunne se at vi har hatt en aktiv og morsom dag. Det ble riktig nok en sen start; vi gikk fra leiren kl 13 – en leir som da befant seg langt fra Nordpolen, fordi isen under oss har vært i sterk bevegelse.

Som sagt vi gikk fra denne leiren, som vi hadde hatt felles med russerne, i ett tiden. Det første vi gjorde var å lete etter en åpen råk – og det fant vi. Isen hadde sprukket opp slik at åpningen var syv–åtte meter bred. Dermed fikk vi anledning til å prøve spesialdrakten; alle tok seg en svømmetur over råken. En kjempeartig opplevelse.

Etterpå slo vi opp teltene våre og satte primusene på fullt. Og så var det isbading! Vi løp fra teltet, hoppet ut i råken – ikke så veldig lenge i vannet, men det føltes utrolig friskt. Det var ordentlig gøy, og er faktisk første gangen jeg selv har gjort dette her oppe på Nordpolen.

Litt senere, etter at vi hadde sluttet å skjelve, hadde vi skytekonkurranse med Lars sin 9 mm Glock-pistol. Utrolig nok hadde vi med blink òg. Peter vant knepent ett poeng foran meg. Men heldigvis berget jeg æren ved å vinne storturneringen i beachvolley.

Vi har altså hatt en veldig aktiv dag, og vi har hatt det kjempemoro. Og nå fikk vi nettopp beskjed om at vi blir hentet og fløyet til Barneo-basen rundt midnatt norsk tid og skal ligge der i natt. Og det er bare bra å komme i posisjon. Flyet til Longyearbyen går etter skjema kl 16.00 i morgen.

Mens vi venter på flyturen vår, ligger vi 27 km fra Nordpolen. Vi har bare gått 2 km i dag. Inntil vi er i lufta, er det isdriften som sørger for transporten. Det er sol, klart vært og kun –16˚C, men det blåser frisk bris.

(kl 11.36) Vi ligger i teltet, holden leiren her og utforsker området. Kanskje vi flytter på oss litt i morgen. Vi har jo drevet en helt utrolig avstand i løpet av natten – hele 9 km. Det er mer vind nå enn da vi kom frem i går. Det var jo en kjempemorsom dag, vi gav alt vi hadde i innspurten, tok ut de siste kreftene. En ordentlig højdare!

(kl 21.40) Alt er vel. Vi driver som bare det … er nå 14 km fra Nordpolen. Det er ganske mye vind, frisk bris … ligger ved en … veldig flott lys. Og alt er vel her oppe på Polhavet.

Vi drev én kilometer mot syd og to kilometer mot øst i natt, så da vi våknet hadde vi drøye 24 km igjen til målet vårt. Også i dag har vi byttet på å gå foran, med unntak av meg – jeg har gått bak, tatt «ferie» og kost meg. Nå er jo teamet så pass drillet at det har gått helt fint.

Det har vært nydelige forhold, stort sett solskinn, et tynt skydekke som aldri har klart å skinne sola. Og vi har hatt silkeføre! I likhet med de andre dagene har vi møtt på frosne råker og skrugarder. Men vi var optimistisk og regnet med å komme til Nordpolen på normal tid, altså etter en ni timers marsj.

Så plutselig – da vi var ca 2 km fra polpunktet – så vi en annen gruppe på vei inn, litt øst for oss. Det viste seg å være Matvey Shparo og hans gruppe. Dermed ble det et skikkelig race inn mot Nordpolen!

Vi gikk på det vi hadde. Stakkars han som hadde lånt min pulk for å se hvordan den var! Han fikk altså svarteper med en pulk på 180, måtte gå skikkelig. Lars var i tet og sikret oss seieren. Vi nådde Nordpolen 20 meter før russerne, og vi hadde hele vårt team i mål før hele den russiske gruppen fikk stablet seg inn.

Så vi vant både som førstemann og som team. Dette var en skikkelig dramatisk og spennende avslutning på ekspedisjonen.

Det hører selvfølgelig med til historien at russerne startet et helt døgn før oss. Vi har altså bare bruk fem og en halv dager på «den siste breddegraden». Det tror jeg er det raskeste som iallfall jeg har gjort med en gruppe til Nordpolen. Selv om det har vært meget gode forhold i år, har det vært avgjørende å ha en kjempesterk gruppe som har jobbet veldig bra som team og gitt absolutt alt!

Nå ligger vi på Nordpolen, koser oss og spiser kake – og er veldig godt fornøyd med absolutt alt. Det kan godt hende at vi kommer hjem et par dager tidligere, fordi det er satt opp et fly den 23. april, og det har vi fått plass på. Slik det nå ser ut, blir vi liggende her på Nordpolen inntil onsdag morgen, og at vi både blir hentet da og rekker frem til Longyearbyen den 23nde.

Alt er strålende, alt er vel. Det var en artig og fantastisk avslutning – med en stor seier men knepent seier, rett foran nesa på det russiske teamet. Vi er jo konkurransemennesker!

Det har vært nok en god dag, og vi har gått 21 km. I dag har vi hatt en dobbelt utfordring – det har vært mye mer skruis og vanskeligere navigasjonsforhold. I nesten hele dag har det vært «whiteout». Da er det vanskelig å holde retningen. Så vi er godt fornøyd med distansen; 21 km her oppe nå er kjempebra! Dette viser jo at det er et sterkt team. Og det er først og fremst spennende med skruis, og det er det som er spesielt og vakkert her oppe. Det slutter iallfall aldri å fascinere meg – all denne skruisen som ligger i garder eller hulter-til-bulter her oppe, det er et eventyr å gå på ski på polisen. Det er noe vi alle er enige i.

Vi har også kommet oss over en del nyfrosne råker, på tynn is. Men vi har ikke møtt på noen ordentlig brede råker. Det har stort sett vært tett is, og råkene har vært pakket og lukket. Isen i de nyfrosne råkene har heldigvis vært så pass tykk at vi uten problemer har kommet oss over på en trygg måte.

Ekspedisjonsgruppen har gått i ni timer i dag – og det er lenge. Vi er slitne etter den lange dagen, men nå er det bare 23,8 km igjen til Nordpolen! Det er altså en viss sjanse for at vi kan nå frem allerede i morgen, og det ville jo være en fantastisk prestasjon på så kort tid.

Vi har hatt gode snøforhold. Det ligger et tynt snølag oppå skaren, og den gjør at vi glir godt av gårde. Eneste er at jeg har vært sår i øynene, nesten på kanten til snøblind. Øynene blir altså oversensitive for lys. Derfor har jeg tapet solbrillene mine, slik at det bare er to tynne vannrette striper som er åpne. Det er samme strategi som inuittene bruker, og den virker. I dag er jeg mye bedre.

Slik som i går har vi byttet på å lede, og det går veldig bra. Hvert ekspedisjonsmedlem har tatt en lederøkt på rundt to timer. Det er alltid litt mer spennende å gå foran, tråkke skispor og finne retningen.

Vi driver stadig vekk, og driften varierer med vindretningen. Driften er lett å regne ut – den er 30 grader mot høyre fra vindens retning. Så hvis det for eksempel blåser fra venstre, altså fra vest, så vil vi drive i en øst-sydøstlig retning. Og blåser det fra… Nei! Unnskyld, det blir omvendt; vi ville drevet mot sydvest. Blåser det fra høyre, altså fra øst, ville vi drevet litt nordover. Det har med jordrotasjonen å gjøre. Driftretningen er altså vinden pluss 30 grader.

Vi ble sluppet på 160˚V, og nå er vi på 144˚. Posisjonen vår her i leiren er nå N89˚47’14”, V144˚. Vi nærmer oss målet med stormskritt og er svært spent på hvordan morgendagen vil bli.

I dag har vi opplevd en av de nydeligste dagene man kan få her oppe. Det har vært 22 kuldegrader, vindstille, sola skinner fra en skyfri himmel, og snøflaten glitrer fra milliarder av iskrystaller.

Vi har gått på god is og møtt på bare frosne råker. Ja, vi har unnalagt 24 km uten noen problemer i det hele tatt – eneste motgangen har vært at vi knakk en teltstang i morges, men den klarte vi å reparere kjapt.

Det har gått jevnt og trutt. Jeg har gått bakerst, mens alle har byttet på å gå foran og lede. Vi har lært om navigasjon – om breddegrader og hvordan man kan bruke den 24-timers klokken her oppe. Det har gått veldig bra. I det hele tatt har vi hatt en fin dag.

Og det håper vi fortsetter. Det går fremover, ingen tvil om det. Istykkelsen var den samme i dag også: 170 cm.