Børge Ousland

Da kom vi vel frem til Punta Arenas i dag tidlig. Alt er vel, og vi fortsetter reisen vår til den nordlige halvkulen i morgen, etter en god natts søvn. Vi har også behov for å tørke og organisere alt utstyret.

Gleder oss til å se familie og venner!

Ekspedisjonsmedlemmene har tid til å utforske åsene som har gitt Patriot Hills sitt navn – og til en bygge en iglo eller to.

Her ser du blåisen som Patiot Hills er kjent for; den danner blant annet en god stabil rullebane. Et av teltene være ved basen.

Vi er fremdeles værfaste i Patriot Hills. Det er riktig nok solskinn – men også liten kuling, med andre ord altfor mye vind til å fly. Værmeldingen er ikke helt bra heller, så det kan hende at vi må bli her et par dager til.

Flere av oss holder på å bygge iglo. Vi går turer, leser og spiller kort. Om kvelden organiseres det foredrag i det store messeteltet. Vi er varme og tørre og lider ingen nød, men vi skulle selvfølgelig gjerne vært av gårde og på vei hjemover.

Vi hørte at John er kommet trygt til bake til Irland og at alt er vel.

Det ble dessverre ikke noen flyging i dag – det er for mye vind ute på rullebanen. Men værmelding tyder på bra vær fredag ettermiddag. De som er ansvarlig for fly trafikken er iallfall optimistiske. Og vi har tid på oss …

Nå er alle klatrerne kommet tilbake til Patriot Hills.

Vi har fått tilgang til et av de store halvpermanente teltene med bord og stoler. Her er det behagelig temperatur, takhøyde og armslag, her kan vi slappe av, prate og spille kort, og vi kan lage mat til oss selv. Men akkurat nå er det fullt hus her, med rundt 40 mennesker som skal av gårde med denne Ilyushin-maskinen.

Bildet er fra da vi kom hit, av flyet som brakte oss til Patriot Hills – det står altså ikke klart på rullebanen her ute.

Vi koser oss, har god stemning i leiren. Vi er her blant annet med en engelsk gruppe som også har gått på ski, så det blir utvekslet en del historier fra nær og fjern. Alt er vel og det er veldig trivelig her.

Vi håpet helt til det siste at det skulle bli en flytur på oss i dag, men vinden er litt for kraftig. Dessuten har vi ventet på 20 isklatrere som skulle hentes fra Mount Winston i dag – og siden de utgjorde halvparten av passasjerene, har vi vært nødt til å vente på dem. Det har vært tåke ved fjelltoppen der klatregruppen har sin leir, men nå er Twin Otteren dratt av gårde for å hente dem.

I mellomtiden er imidlertid vinden her blitt litt for kraftig. Så det blir iallfall ikke flytur tilbake til Chile på oss før i morgen, altså ett døgn etter planen. Vi får rett og slett se hvordan været blir etter en ny natts søvn. Klatrerne kommer iallfall hit i løpet av kvelden. Og så er det bare å vente inntil det er gode nok landingsforhold her i Patriot Hills til å ta imot den store russiske Ilyushin 76-maskinen. Kanskje det skjer i morgen, kanskje det vil ta lengre tid – det vet man aldri sikkert i Antarktis.

Vi har iallfall utnyttet dagen i dag. Svante, Helen, Andrew og jeg har gått på ski rundt Patriot Hills. De andre har lest, spilt kort og slappet av. Her lider vi ingen nød – men vi er naturligvis ivrig etter å komme oss tilbake til Punta Arenas så snart som mulig. Det er bare å smøre seg med tålmodighet. Jeg skal sende noen bilder fra ventetiden i teltene her. Det er ganske annerledes enn Sydpolen.

Da er vi alle tilbake i Patriot Hills! Jeg hadde en kjempefin ankomst til Sydpolen sammen med Svante, Andrew, Rudi, Helen og Adrian. Da vi kom inn, midt mellom flyene som bruker sommersesongen til å fly inn mest mulig drivstoff og utstyr til basen, var det plutselig full trafikk – det var litt av en overgang for femkløveret.

De fikk velfortjent kaffe og kaker i kantinen på Sydpolbasen, og etterpå en omvisning på en del av de vitenskapelige prosjektene som pågår. Et av dem er IceCube Neutrino-prosjektet til Svein Lidström, der de borer 2500 meter ned i isen og legger inn og fryser inn sonder. De leter etter spor av nøytrinoer – rester etter The Big Bang. Dette er forskning helt på forsøksstadiet, der de egentlig ikke vet nøyaktig hva de ser etter. Forskerne gav en veldig spennende introduksjon til hvordan de borer og jobber.

Vi fikk en natt på Sydpolen, før flyet kom og hentet oss klokka tre lokal tid i går ettermiddag. Da vi landet i Patriot Hills, ventet det oss en stor festmiddag med Champagne, og gjensynsglede mellom de to gruppene som har vært adskilt litt over en ukes tid. Så det var flott stemning i det store teltet som du ser på bildet – med god mat og god vin, og feiring til langt på natt av begge gruppenes suksess. Begge gruppene kom seg til Sydpolen på tross av utfordringer. Det er imponerende at man overkom vanskelighetene og klarte seg så pass bra.

Da er alle trygt i Patriot Hills. Nå venter vi bare på flyet som etter planen kommer i morgen. Dette er, som alltid, det store usikkerhetsmomentet med tanke på det antarktiske vær og vind. Dere får en oppdatering om hvordan det går i morgen.

Øverst: Begge gruppene samlet til feiring i Patriot Hills
– «En skål til John, og til alle som har fulgt oss!»

Du kjenner dem kanskje ikke igjen? Her har du Adrian og Rudi…

…Helen og Svante…

og Andrew.

Røverne har nådd Sydpolen – med piratflagg som bevis.

To flagg gir dobbelt stolthet. Helen og Svante.

Rapport fra Svante: Her er rapporten vår for 20. og 21. januar. Etter fire timers arbeid med å bygge nok en rullebane, landet Twin Otteren ved leiren vår. For at et slikt fly skal kunne lande trygt, trenger man en strekning på minst 500 meter uten skavler eller hull.

Vi ble deretter fløyet til et punkt som lå ca 14 km fra Sydpolen. Derfra gikk vi siste etappe inn i strålende sol, vindstille og –34˚C. Klokka 21.30 møtte Børge oss ved rullebanen, og sammen gikk vi inn til den geografiske Sydpolen. Etter to uker på ski var målet nådd.

Masse fotografering, gratulasjoner og omvisning på basen var selvfølgelig obligatorisk. Det var en voldsom kontrast å komme inn til dette store komplekset, som huser 240 personer. Her utføres forskningsprosjekter, en tre tusen meters rullebane, drivstoff- og matdepot for hele vinteren, matsal, idrettshall – og til og med et drivhus!

Vi ligger nå i telt kun 50 meter fra der Roald Amundsen satte opp sitt da han nådde det samme målet. Nå venter vi på transport tilbake til Patriot Hills. En glad gjeng bestående av Rudi, Andrew, Helen, Adrian og Svante sender en stor hilsen til alle som har fulgt oss på ekspedisjonen. Og vi takker for hyggelige meldinger og oppmuntringer underveis.

De andre dro med flyet tilbake til Patriot Hills for fire timer siden. Men først flyttet flyet Svantes gruppe nærmere polpunktet, slik at de har gått på ski i hele dag. Vi nå se dem på horisonten – de er her i kveld. Om tre kvarters tid, tipper jeg. Jeg tar på meg skiene nå og går for å møte dem.

Planen har fungert. Det ser ut til at prosjektet er så vellykket som det kan bli. Jeg synes at alle har god grunn til å være fornøyd med det de har fått til, både som individer og det vi har klart som team.

Dere hører mer fra meg senere eller i morgen. I mellomtiden ringer sikkert Svante for å gi beretningen om gruppens erfaringer.

Etter planen flyr vi ut i fire- femtiden i morgen ettermiddag lokaltid, som er fire timer etter Norge. Men nå går jeg dem i møte!

To nasjoners flagg heises på Sydpolen, idet det første teamet på seks personer når målet.
…og flagget til Langesund barneskole, signert av alle elevene som har fulgt ekspedisjonen fra dag til dag, brettes stolt ut av Britt Thorstensen og ekspedisjonsleder Børge Ousland. En hilsen tilbake til barna fra Sydpolen!

.
Rapport fra Børge: Da er vi i teltene som vi har slått opp like utenfor hovedbasen her på Sydpolen.

Vi holdt fast ved rutinene våre og stod opp til vanlig tid i morges. Navigeringen var veldig enkel – vi så jo disse bygningene og radarstasjonen foran oss hele tiden mens vi gikk på ski. Jeg har gått bakerst og kost meg i hele dag, mens de andre har skiftet på å lede. På andre dager der værforholdene har vært vanskelig, har jeg gjerne gått foran, for somme tider er det ikke helt enkelt å navigere uten en god del erfaring.

Allerede da vi nådde flystripen, ble vi møtt av en representant for basen. Vi har fått en veldig god mottakelse. Nå kjenner jeg flere av de som er på basen fra før av. Mange av dem som var her i 1995, da jeg gikk alene til Sydpolen, de er her enda. Så for meg har det vært mange gledelige gjensyn – og kanskje spesielt svensken Svein Lidström. Han traff jeg for første gang for drøye tolv år siden og har holdt kontakt med siden. Svein er veteranen her på basen. Han inviterte oss sporenstreks på fest.

Bare en time etter vi kom hit stod vi altså i et varmt rom, med myke sofaer og en kald pils i hånda. Hvilken overgang! Mange av oss måtte nesten klype seg i armen for å skjønne at dette virkelig var sant – så stor var kontrasten etter livet ute på isen. Men vi var framme, vi kunne slappe av, og vi kunne nyte helt andre omgivelser enn den nesten konstante vinden, kulden og anstrengelsene med å trekke pulkene stadig fremover.

Det er det som har vært det daglige livet vårt i nesten to uker.

Etterpå fikk de andre en omvisning på basen, mens jeg satte opp teltene våre og snakket med Patriot Hills på satellittelefonen. Planen er som før: Det skal komme en Twin Otter i morgen formiddag. Flyet skal først hente Svante, Helen, Adrian, Andrew og Rudi og flytte dem nærmere Sydpolen, slik at de har circa en dagsmarsj igjen. Derfra går de inn til målet, mens vår gruppe hentes ut til Patriot Hills.

Jeg blir imidlertid igjen på Sydpolen for å møte Svantes gruppe, og flyr tilbake sammen med dem. Det skjer om et par dager, da neste fly er klar til å hente oss.

Nå er vi altså i mål med første pulje – og det har vært storslått, med flotte opplevelser og god kameratskap hele veien! De fleste her er i lykkerus; alt er spennende og nytt og spennende her på Sydpolen.

Det som jeg gleder meg mest til nå er å ta imot Svante og hans gruppe, møte resten av teamet vårt. Jeg har sendt ett bilde fra Sydpolen, flere kommer i morgen – men nå skal jeg sove.

Takk for alle hilsener som er kommet inn underveis, og nå etter at vi kom frem til Sydpolen. De er overbrakt og kjærkomne! Jeg kan love at alle her tenker på sine kjære hjemme – og er veldig glade for at turen har gått som bra som den har gjort. Vi gleder oss til å høre mer om hvordan Svantes gruppe har opplevd sine utfordringer.

Rapport fra Svante: Dagen har gått med til rekognosering for å finne en best mulig landingsplass til Twin Otteren i morgen. Vi har også vært ute og tatt bilder, spist god mat og kost oss i leiren.

Vi regner med å bli fløyet nærmere Sydpolen i morgen tidlig, slik at vi kan gå den siste biten inn på ski.

I går bygget vi som nevnt en iglo – og Helen har faktisk overnatt i denne i natt. Og som hun erfarte, er det et veldig bra alternativ til telt. Med bare et stearinlys kan man holde varmen og ha det lunt og godt, selv om været ute er kaldt og vindfullt.

Konstruksjonen er meget solid, og Andrew har faktisk stått på taket av igloen i dag, uten at den raste sammen.

… vil gjerne nå Sydpolen i morgen. Da har vi en melding fra Rudi …(hilser familien). Og jeg hilser til jentene mine, Eline og Line. (dårlig forbindelse mot slutten)