Børge Ousland

Hei, vi er på Sydpolen! Det har gått helt fint i dag – flott vær, 30 kuldegrader. Vi har hatt Sydpolen i sikte nesten dagen. Vi kom her et par timer siden, har tatt bilder og fått en omvisning på stasjonen. Bemanningen her har servert oss kaffe og kaker.

Her har vi også truffet min gamle venn Svein Widstrøm. Han er på et prosjekt der de borer flere kilometer ned i isen. De er nettopp ferdig med sitt 16nde hull og inviterte oss med på en liten samling ute i teltene her. Så akkurat nå koser vi oss.

Dere skal få en lengre rapport og bilder litt senere.

In our blog entry for the 13th of January, we told you how Svante’s team built a 400 metre long runway on the snow and ice, so that one of their team members could be picked up by aeroplane. He needed medical attention for frostbite. What we haven’t told you, is the full story of how John actually beat everyone else on his expedition to the South Pole!

.
“I have no idea exactly how the frostbite happened. But it was foolish, really. My problem is that I didn’t wear inner silk gloves inside my mittens. It must have happened when I had the mittens off, perhaps when I was fiddling with the pulk.

“It was Otto who noticed that my face didn’t look right when we stopped for a short pause. Børge immediately asked to see my hands. The left one was fine – the right one was not.”

Critical Antarctic challenges
In 2006 John Bourke joined Børge and Thomas Ulrich on an expedition to the North Pole. He says he didn’t have any problems then.

“Before the present expedition to the South Pole, I recall asking Børge which he thought was tougher. He used to think the Arctic is more punishing; now he’s not so sure.

“You see, there are two critical challenges in Antarctica, in addition to the cold. One is the wind, which is almost ever present, and which can be quite fierce. When temperatures fall down to –30˚C and the wind is blowing at 8–9 metres per second, it’s no joking matter. The other is the altitude, and quite a few members of the team had difficulty with that.”

Others have had difficulty, but John’s frostbite required medical treatment. After the expedition split into to groups, John’s good friends went to work with shovels, evening out a long stretch of snow and ice.

Twin Otter and hot chocolate
“They did indeed build a runway, and I am very grateful for that. And I must also confess that I had a most interest time after leaving Svante and the others. That Twin Otter was on its way to the South Pole to fetch a Canadian team – so I had a good hour and a half there. It’s quite an irony, really, that I beat the others there by a week.

“Eric Phillips and the rest of the Canadians served me vast quantities of hot chocolate. They had spent 38 days advancing south and had many stories to tell. Eager to talk, they basically adopted me into the group.

“With their team was a 60-year-old Norwegian doctor, Merete Spilling Gjertsen from Porsgrunn, who had done a lot of skiing on Svalbard. She examined my hands and told me they would be ok.”

Camping out with the pilot
The flight back to Patriot Hills, a base that is equipped to provide full medical treatment, did not proceed entirely as planned.

“No, it didn’t. On the way back, our pilot received a message that the weather had worsened at Patriot Hills. So we extended our refuelling stop at a depot in the Thiel Mountains. The others, and even the pilot, set up their tents, while I slept on board the Twin Otter.”

Treatment for frostbite
“What the treatment is for frostbite? Well, when we got back to Patriot Hills I was taken care of by a Danish doctor – a Hans Christian Andersen, believe it or not. First he had me hold my hands in tepid water, about 40˚C, for about 20 minutes. That softened them up. Then he cut open the blood blisters and drained them of fluid. He also cut off dead skin from all five fingers on my right hand, and from one finger on my left.

“The next step was to put on a special jelly and gauze, which both protect the wound and drain away excess fluids.”

“Well, John, did the medics keep you at the base for a long time?”

“Not at all. They deemed me fit to fly, so I joined the Canadians as well as some Irish on a flight bound for Punta Arenas that very night. They put us all in the same hotel in this southernmost of Chile’s cities, so it has been quite lively. The Canadians are still telling stories, as are we Irish, too, of course.”

Postcards and pubs
“Since my return here I’ve been going daily to a medical clinic. There they soak my hands again, change the special jelly and gauze. My hands are coming along just fine.”

For the time being, however, he is writing postcards with his left hand.

“I am fortunate to have a wife back in Dublin who is amazingly calm, so she took it all very well. And my sons were early on assured by the blog that things would be all right, so they weren’t worried either.

“Originally I thought I would wait for the rest of my expedition to come to Punta, but it depends how long that might be. I’ve been to all the bars and pubs in Punta Arenas and am not quite sure what I’d do with myself,” he says with a laugh.

“John, did you ever think you would beat everyone else to the South Pole?”

“No, I most certainly did not.”

Nå har vi slått leir ved S89˚50’50”, V100˚59’. Det har vært en nydelig dag, med sol fra klar himmel i hele dag. Graderstokken viser –27˚C og vinden har dreid mot syd igjen. Vi har håp om at det skal forbli klarvær i noen dager til. Det har jo vært en god del dager med whiteout og skiftende vindretninger. Men nå har vi det som er mer vanlig, og som forhåpentligvis blir det stabile været.

Vi trenger det nå. Planen er at Svantes gruppe skal flyttes nærmere polpunktet med det flyet som henter vår gruppe. Vi kommer nok frem til Sydpolen i morgen kveld, kanskje i fem- eller sekstiden. Det er bare 18 km igjen. Vi tar en overnatting der.

Flyet kommer tidlig om morgenen den 20nde og flyr først Svantes gruppe lenger frem. Så henter det oss og flyr oss til Patriot Hills, mens de går den siste strekningen. Et nytt fly henter dem den 21nde. Det er iallfall planen – og for at planen skal holde, trenger vi bra vær.

I dag har vi gått oppover en usannsynlig lang oppoverbakke i nesten fire timer. Da vi kom på toppen, skimtet vi noen svart prikker på horisonten. Det var selveste Sydpolen vi så, hele 25 kilometer unna: toppen av bygningen på Sydpolen. Vi var overrasket over at vi kunne se den på så lang avstand, men de bygger en helt ny stasjon på Sydpolen som er veldig høy – mye høyere og større enn den gamle. Det er nok derfor vi kunne se den så pass tidlig.

På slutten av dagen i dag gikk vi inn i en ny motbakke. Da forsvant målet ut av syne. Og vi kan heller ikke se noe fra der vi ligger nå. Men vi vet at Sydpolen er like om hjørnet og at det bare er 18 km igjen.

Det var en skikkelig inspirasjon å få noe å feste blikket på i dag, men det mest spennende er det som skjer i morgen. Vi gleder oss!

Endelig er vi fremme på 89nde breddegrad! Dette er en stor dag for gruppen vår, og den kommer etter mye slit. Vi har nå vært på ski i 11 dager – med skader, høydesyke, bygging av rullebane og evakuering av John.

Vi ser at vi ikke har mulighet til å nå Sydpolen uten at vi tar transportmiddel til hjelp. Vi vil forsøke å blir fløyet til en fast leir som ligger noen få kilometer fra Sydpolen. Derfra er tanken å gå inn sammen som en stor gruppe.

Ellers har vi fått lære hvordan man bygger en iglo i dag. Det ble en stor suksess – ingen av deltakerne hadde vært med på det tidligere. Humøret på gruppa er bra.

I kveld er leirens posisjon S89˚37’35”, V96˚40’30”. Vi har hatt en ganske fin dag – utrolig nok har deg vært medvind hele dagen, og det er svært sjeldent her oppe på platået. Vanligvis blåser vinden fra sør til sørøst, men i dag har vinden kommet fra nordnordvest. Det har vært litt iståke som har kommet og gått, men vi har hatt sol mesteparten av dagen. Det er en stor ring rundt sola, med flere «bi-soler» i retningene klokka 6, 9 og 12 som gjør det hele ekstra vakkert.

I dag har det vært ca 15 minusgrader – likevel opplevde vi gårsdagen som varmere. Da var det mindre vind. Så vi har vært godt innpakket, men det er mer behagelig å gå i medvind enn motvind.

Nå ligger vi godt an i forhold til skjema og har mulighet til å komme frem i overmorgen. Aller helst ønsker vi imidlertid å lenke oss opp med Svante, slik at vi kan gå sammen inn til selve Sydpolen. Vi tar gjerne en ekstra overnatting og venter på dem, dersom det lar seg gjøre, men det får vi vite først i morgen. Det hadde vært fint å få det til.

Alle har det bra, en fin sammensveiset gjeng med bra rutiner på det meste. Alt går som smurt, ingen som har noen problemer. Alle koser seg over å være her – og ikke minst ved snart å være fremme ved målet.

Last night we set ourselves – to come as close as possible to the 89th degree latitude I går kveld satte vi oss som mål å komme nærmest mulig den 89nde breddegrad. Deltakerne har i varierende grad slitt med høydesyke og frostskader helt frem til i dag – men nå ser det ut til at vi endelig er i farta!

Hele 18 km gjorde vi unna i dag. Dette er en bragd, da flere nærmest ikke har spist den siste uken. Alle er nå ved godt mot, og vi har ingen skader eller helseplager å rapportere.

Det har vært en kald dag med mye vind, litt snøvær og noe whiteout. Det er mange måter å orientere seg mot syd uten bruk av GPS. I dag har vi lært om hvordan vi kan «lese snøen», og hvilken spor vinden lager.

Etter en lang dag på ski, er de fleste nå klar for en real middag og en natt i soveposen. Adrian hilser til kona Pam, og barna Edith, Rianna og Alisha.

Rapport fra Børge: Vår posisjon i kveld er S89˚24’15”, V95˚38’50”. I dag har vært en skikkelig varm dag – bare 18 kuldegrader. Vi måtte rett og slett stoppe for å ta av det ene laget med undertøy, fordi vi svettet og det ble for varmt å gå.

De siste dagene har vi vært vant til –30˚C og vind, så i dag føltes det som sommertemperaturer for oss. Det var nesten ikke vind da vi startet – veldig fint og rolig. Men litt ut på dagen kom et skyteppe sigende som gjorde at alt ble helt hvitt, og alle konturene forsvant. Whiteout er navnet vi bruker for slike forhold.

Uten vind og sol til å gi oss retningssans, ble det en utfordring for meg å holde kursen. Det er ikke noen horisont man kan se, det blir umulig å ane konturene av terrenget – ikke lett i det hele tatt …

Det vi da må navigere etter er skavlene på bakken. I dag har vi navigert etter to typer skavler: den ene var ganske ferske og myke skavler etter vinden i forgårs, der retning var ca 90 grader. I tillegg orienterte jeg meg etter noen litt eldre harde skavler som ble avsatt for en uke siden, da det var ganske mye vind fra sydsydvest.

På den måten kunne jeg føle meg frem og holdt en brukbar kurs. Det vises også igjen i distansen, som ble 22 km på 8,5 timer. Og det er jo det vi pleier å ha, så vi er veldig godt fornøyd.

Rapport fra Svante: Dagen i dag startet helt fantastisk! Det var syv–åtte kuldegrader, sol og vindstille. Slike dager blir det nesten så varmt i teltet at man nesten ikke trenger noen sovepose. Etter frokost startet vi dagen med et skikurs – og det tror vi vil være vel anvendt tid. Vi har flere dager med skigåing foran oss.

I dag har vi gått på ski i syv timer, og alle i gruppen har fått prøve seg på å orientere seg etter sola, og skyggen den lager i forhold til oss. Vi vet at sola beveger seg 15 grader per time – derfor kan vi bruke den i stedet for GPS.

Vi har opplevd dagen som en fin påsketur med sol, vindstille og … Her i 2800 meters høyde er sola særdeles sterk. Så vi har smurt oss med faktor 50 i dag og … for å unngå solforbrenning. Alt i alt har dette vært en praktfull dag. Tolv kilometer er tilbakelagt.

Reiser du langt nok mot syd, er sommeren ganske så annerledes enn det som blir lovet i Syden-katalogene. Britt ved grytene. Kokkehattene har nok en annen utforming her.

Rapport fra Børge: Det er blitt 15. januar og vi har nådd frem til S89˚12’, V96˚35’. Vi har hatt en dag helt på det jevne, egentlig, med en graderstokk som viser –30˚C. Med det har vært god sikt, fine skiforhold – altså ingen whiteout – og en dag uten overraskelser.

Nils Thomas sin ski med sprekk i ser ut til å holde foreløpig; den er iallfall ikke blitt verre. Det er bare å håpe at den holder helt frem til polpunktet.

Dette er kanskje en av de første dagene vi har kunnet slappe litt av her nede, gå og la tankene vandre. Antarktis er praktfullt når været er så bra som nå. Himmelen føles enorm. Og det er rart å tenke på at det er hele 3 km med is, og mange tusen år av jordas historie lagret rett under føttene våre.

Vi har gått 22 km på 8,5 timer. Det er som forventet og vi er godt fornøyd. Alle her i leiren har det bare bra og hilser til de som følger oss fra en varm stue.

Rapport fra Svante: Dagen startet fantastisk vær, nesten ingen vind og relativt grei temperatur. Målet vårt er å komme frem til S88˚44’ i løpet av morgendagen. Der skal snøforholdene være ideelle for landing med Twin Otter. Herfra vil gruppen bli fløyet nærmere Sydpolen for å komme frem i tide.

Formen begynner å bli bedre hos de fleste, og vi regner med at alt er normalt i løpet av en eller to dager. Frem til nå har tre personer slitt med høyden – og kombinasjonen av å være ute på ski i syv timer, men ikke være i stand til å spise noe, er ikke særlig god. Kjeks, vann og norske knekkebrød ser heldigvis ut til å gjort susen for flere av deltakerne.

Vi har i dag 14 km og har slått leir ved S88˚41’. Det var alt for i dag.

Været klarner, formen er bedre – og Adrian, Helen og Andrew finner god grunn til å smile.