Børge Ousland

Rapport fra Børge: Det ble en lang dag, men vi hadde et spesielt mål: den 89nde breddegrad. I dag har vi faktisk gått hele 26 kilometer. Formen til Nils Thomas er fin igjen, så vi har ikke hatt noen problemer med denne distansen.

En litt vanskelig dag har det likevel vært på grunn av «whiteout». Vi har ikke sett noen ting av Antarktis, for å si det slik, men har navigert utelukkende ut i fra vindretningen. Det er litt ekstra tungt for meg som går foran og holder kursen, men vi har gått rett som en strek.

Det er –25˚C. Det har faktisk vært litt dramatikk også her i dag. Nick brakk den ene skien. Dette var et typisk tretthetsbrudd rett bak bindingen. Pussig nok var det akkurat samme sted, på samme type ski, som jeg knakk på min vintertur. Så tydeligvis er det en svakhet der. Vi må være forsiktig, for vi har ikke flere reserveski enn den som Nick nå går på.

Så vi får bare håpe at vi ikke knekker flere – men vi har faktisk oppdaget bruddanvisning på en av skiene til Nils Thomas også. Likevel tror vi at den kan holde helt til mål.

I dag er det Otto sin tur til å sende hilsen. Og han hilser til Natalie, barna og hele familien.

Posisjonen vår S89˚00’50”, V96˚49’10”. Alle her i leiren har det kjempebra.

En knukket ski – og ikke en sportsbutikk i sikte… Gledesutbrudd ved S89˚!

Rapport fra Svante: Først, takk for positive nyheter fra Patriot Hills.

I dag har det vært fullstendig «whiteout». Det vil si at det ikke har vært mulig å se noen ting – bakken og himmelen går i ett. Kontraster blir visket ut slik at man ikke har mulighet til å se om du møter på en skavl, eller om det går opp eller ned.

Derfor – for å kunne orientere oss mot syd i dag – festet jeg en tynn remse med fallskjermsilke på den ene skistaven. Slik kunne vi bruke vinden til å holde retningen. Det fungerte veldig bra, så vi har unnagjort 13 km i dag, og gått rett mot syd.

Vi er kommet inn i et litt bedre område med tanke på å finne et nytt landingsområde for flyet. Ifølge meldingen fra Patriot Hills, har vi gode utsikter til å bli hentet og fløyet nærmere i løpet av tre–fire dager.

Likevel kribler det i beina våre – i stedet for å vente, velger vi heller å fortsette mot syd. Helen er blitt i kjempeform og tilbake i sitt gode gamle humør. Adrian er i god form, spiser og går på ski. Så dette her ser veldig bra ut. Det er alt for i dag.

Rapport fra Børge: Nå er vår posisjonen S88˚45’58”, V96˚23’V. Vi er kommet opp på et slags platå her, det er mye mindre skavler og nesten helt flatt – og da går det også fortere. Så i dag har vi gått 22 km på litt under åtte timer. Og det er vi strålende fornøyd med. Så vi holder skjemaet helt fint.

Men for Nils Thomas ble den første dagen i hans 35te år temmelig hard! Han har vært helt kjørt i hele dag og har hatt problemer med å holde varmen i fingrene, har vært kortpustet og slapp. Disse symptomene tyder på at det er høyden som nå gjør seg gjeldende – selv om han har vært i kjempeform og faktisk trukket ekstra last i pulken for andre som har slitt mer.

På slutten av dagen i dag ble det helt «whiteout». Vi så ingenting. Og når det er slike forhold, bruker jeg vindretningen til å navigere. Ellers bruker jeg formen på skavlene eller sola for å finne veien. Det fungerer helt utmerket. GPS-utstyret bruker vi faktisk bare til å sjekke posisjonen om kvelden.

Nick hilser til sin mor og far i Seattle. Han melder fra om at han har det kjempebra her ute, og han klarer seg også veldig fint – han har ingen problemer i det hele tatt.

Ellers venter Svantes gruppe på bedre værforhold slik at de kan fly lengre sør. De er ferdig med flystripen og smører seg med tålmodighet.

Rapport fra Svante: Etter to dagers hard jobbing ble endelig vår helt egen rullebane ferdig. I utgangspunktet var dette et område med mye skavler, groper og ujevnheter. Det tok fem personer to hele dager å gjøre dette om til en egnet rullebane.

Klokka 17 i dag tok Twin Otteren først en prøvelanding – en såkalt «touch and go» – før den landet på ordentlig. Disse pilotene er fantastiske, og landingen gikk helt etter planen. Som en markering av denne noe provisoriske landingsområdet, brukte vi grønne pulksekker for å vise starten og slutten på rullebanen, samt grønne søppelsekker på hver side med 75 meters mellomrom. Totalt ryddet vi ut en strekning på 400 meter med heller ujevn snø. Tanken var at vi alle skulle fly nærmere Sydpolen i dag. Men være lenger syd var dårlig, med «white-out» og fare for ising på flyet.

Det aller viktigste var at vi fikk fløyet John til Patriot Hills der legen venter. Ansiktet hans så veldig bra ut i dag, mens fingrene var opphovnet på grunn av væskeansamling. Vi ligger i teltet nå og forventer at han vil klare seg uten større skader.

Dette har vært en stor dag for oss alle. Vi er ganske slitne etter to dagers graving, men vi har også en god følelse over å ha vært med på å redde fingrene til John.

Selv om han er 70 år, er John en av de sterkeste på
ekspedisjonen, og drar mer enn gjerne ekstra vekt for å
hjelpe andre. Det var veldig uflaks at han fikk frostskader.

Et håndtrykk med tykke votter: Helen og Britt tar farvel. «Vi sees på Sydpolen!»

Da har vi funnet den beste løsningen, situasjonen tatt i betraktning, og det er å dele ekspedisjonsteamet i to grupper. Vi får seks personer i hver gruppe, Svante vil lede den ene og jeg den andre. En av grunnene er at tre stykker har lettere frostskader, og det må vi ta alvorlig; for hvis de forfryser seg igjen, så kan det oppstå dype varige skader. To andre har høydesyke. De kaster opp og føler seg skikkelig syke. Dermed har vi ikke klart å gå den distansen som vi hadde regnet med, og som vi egentlig må klare for å holde et forsvarlig skjema.

Planen nå er at gruppen til Svante flyr inn til S89˚30’. Da får de like fullt gått en hel breddegrad, sammen med det vi hittil har gått. Men det viktigste er at de da har god tid på seg. De kan ta det mye mer med ro, ta vare på seg selv og hverandre, slik at det ikke blir noen nye frostskader eller enda større problemer enn de har fra før av.

Lager en rullebane på isen
Den umiddelbare utfordringen for Svantes gruppe er å planere en rullebane. Denne må være lang nok til at flyet kan ta av igjen med seks personer og alt deres utstyr. Ved gårsdagens leirsted var det dessverre stort sett bare masse skavler, så det var et lite problem for oss å finne et egnet sted. Men til slutt fant vi en velegnet rullebane som vi merket av. Svante er der nå og holder på med spader og står på, jevner ut skavler og fyller i hull, slik at flyet kan lande trygt. Etter planen skjer det i morgen. Dette er et fly som likevel skal til Sydpolen i morgen ettermiddag, så Svante og kompanjongene vil «haike» med det.

De som er i Svantes gruppe er Adrian, Andrew, Ellen, Rudi og John.

Frostskadene på fingertuppene er heldigvis milde. Men
helsa har høyeste priortitet – derfor splitter vi i to grupper.

En riktig avgjørelse
Min gruppe består av Stefan, Britt, Nick, Nils Thomas og Otto. Vi må gå 18 kilometer per dag i snitt, for å rekke frem til Sydpolen i tide for det planlagte flyet tilbake til Patriot Hills. Det er ikke noen ekstrem distanse i det hele tatt, men en helt vanlig distanse for ekspedisjoner her oppe på platået. Vi har imidlertid altså ikke klart det med en samlet gruppe, fordi folk har vært skadet eller hatt problemer med høyden.

De som er med meg skal gå to hele breddegrader. I dag har vi tilbakelagt 20 km på ni timer, noe vi er godt fornøyd med. Alle føler seg friske og raske, de er godt klimatisert, og holder jevnt tempo.

Så det grepet vi gjorde i morges er vi helt overbevist om var både nødvendig og riktig. Nå håper vi bare at alt går bra med flystripe og landing for Svante sin gruppe i morgen.

Gratulerer med dagen!
Ellers kan vi her i leiren glede oss over at Nils Thomas har bursdag i dag! Han takker så mye for hilsen fra Trude og barna, og hilser så mye tilbake. Du kan få posisjonen vår, den er S88˚34’55”, V96˚30’58”. I dagene fremover vil dere få to rapporter her på bloggen, en fra hver gruppe.

Hei, dette er Svante som rapporterer. Vi har bestemt oss for å splitte ekspedisjonen. Børge har gått i forveien med halve gruppen, resten er med meg.

Min gruppe består da av seks personer, inkludert meg selv. John har fått relativt alvorlige frostskader. Adrian har fått lettere frostskader og plages av høydesyke. Også Helen er litt høydesyk. Andrew har en del frostskader som vi tror er ganske lette.

Vi har gått 8 km i dag og har begynt å forberede en flere hundre meter lang rullebane, slik at vi kan få fløyet ut John i morgen, og resten av gruppen nærmere Sydpolen.

I morgen fortsetter vi arbeidet med rullebanen og satser på at landingsforholdene er bra.

Nå er vi kommet til S88˚23’53”, V95˚40’. Det har vært en ny litt kort dag, og det skyldes at vi har fått flere frostskader. Vinden har løyet, men temperaturen har falt til –30˚C. Vi har fått frostskader både på fingre og i ansiktet på et par stykker til.

Nå vurderer vi hva vi skal gjøre videre. For det første er det alvorlig med frostskader – ikke så alvorlig at det er snakk om amputasjoner, men hvis man får nye forfrysninger kan det bli skade på vevet. En annen ting er at vi går litt for sent rett og slett, med disse stoppene og når vi slår leir mye tidligere enn planlagt. Så vi begynner å slippe opp for tid.

Et av alternativene vi ser på er å splitte gruppen i to. Da kan vi fly den ene litt nærmere Sydpolen, mens de som er friske og raske går herfra.

Jeg er i dialog med de som styrer med flyene, samt legen i Patriot Hills. Vi finner ut mer om det i morgen.

Ja, da er det rapporten vår for 10. januar. Posisjonen vår er S88˚17’10”, V95˚26’57”.

Det har vært enda en sur dag med ganske vanskelige forhold. Vinden er som i går, men det er kaldere, trolig ned mot –25˚C. Derfor har det vært en tung og slitsom dag for de fleste, der både høyden, kulden og vinden har spilt inn. Men det mest alvorlige er at en av deltakerne har forfrosset begge tommeltuppene og et par fingertupper. Straks vi oppdaget det, måtte vi slå leir. Så dagens distanse ble begrenset til 11 km.

Heldigvis ser det ikke ut for at dette er en dyp frostskade. Det ser ut som om det kun er huden som er skadet, likevel vil det sikkert bli vondere og svært ubehagelig. Og det viktigste nå er at han ikke forfryser seg mer. Han må beskytte hendene og fingrene sine så godt som mulig. Vi har et par store reservevotter med ekstra god plass som vi skal utstyre ham med. Det vi må gjøre nå er å følge utviklingen nøye. Vi håper at vinden roer seg – det gjør den nok, forhåpentligvis allerede i morgen. Det blåser allerede litt mindre nå.

Det var en lei slutt på dagen. Det er vanskelig å treffe forholdene her ute når kulden og vinden gjør seg gjeldende. I dag har det vært en kamp. Likevel, folk er ved godt mot. Han som har forfrosset fingrene vil gjerne fortsette. Og vi jobber med ting hele veien. Målet er at alle skal komme frem – men ikke for enhver pris. Vi passer godt på hverandre og sørger for å være forsiktige.

Britt lar tankene hvile med lesestoff etter en røff dag på isen. En grundig sjekk av frostskadete fingre.

Da er vi i teltene igjen. Posisjonen er S88˚10’14”, V95˚24’48”.

Det var godt at vi tok en liten prøvetur i går, slik at vi fikk justert oss inn litt – for det å gå rett på en dag som dette, ville ikke vært klokt. Det har blåst ganske kraftig i hele dag, på slutten var det 8–9 meter per sekund rett imot oss. Og i minus 20 kuldegrader så kjennes det ganske godt!

Pausene er nesten verst – da blir vi ganske kalde. Vi har gått i syv timer, unnalagt ca 13 km. Det er ikke dårlig, vår første skikkelige dag og forholdene tatt i betraktning.

Jeg deler telt med den eldste og den yngste som er med på ekspedisjonen. Yngstemann er 22 år, mens den eldste har nådd 70 år. Det morsomme er at disse to er blant de som klarer seg aller best så langt på turen. På en ekspedisjon som dette, er det ikke fritt for at det er et par stykker som blir kalde og slitne, og høyden spiller også en vesentlig rolle.

Vi får se hva været vil oss i morgen – men vi kan trolig regne med en dag eller to med vind, før dette roer seg og det blir stillere igjen. Vi er fremdeles ved godt mot. Nå skal vi få oss en god natts søvn, før vi tar fatt på en ny økt i morgen. Det blir spennende å se hva dagen bringer.

Da er vi i teltene. Klokka 12 fløy vi fra Patriot Hills. Vi mellomlanding ved S85˚ for å etterfylle drivstoff, før vi fortsatte til S88˚, der vi kom inn for en nydelig landing.

Vi fløy i to fly, slik at vi fikk hele teamet inn på én gang. Det var bra vær da vi landet, circa 18 minusgrader. Vi benyttet derfor sjansen til å gå lite grann – vi gikk i to og en halv timer for prøve formen og utstyret. Det gir også folk mulighet til å justere seg inn til i morgen. De første par dagene er alltid spesielle og utfordrende; det er en ny situasjon og mye som må gå seg til.

Men jeg ser klart at folk klarer seg veldig bra. Et par stykker har vondt i hodet, og det er fordi det tar tid å venne seg til denne høyde, som er rundt 3000 meter. Været er nydelig, det er litt motvind, slik det nesten alltid er her oppe på platået – men det er slett ikke ille. Humøret er på topp.

Vi er ganske trøtte. Det ble lite søvn i natt, men nå skal vi iallfall få oss en god natts søvn og ta igjen litt av det.

Posisjonen vår er S88˚03’, V95˚. Vi har gått rundt fem kilometer i dag på de to og en halv timene – og det er jo ikke så verst. Vi må imidlertid opp mot 18 km i snitt for å klare denne turen på 12 dager, som er målet vårt. Men vi tar det rolig nå et par dager i starten.